En frifant bekjenner av Lars Vik

Som mangeårig utøver, pådriver og bakmann i det såkalt frie (sic!) scenekunstfeltet, ikke minst i/for/med Grenland Friteater, gleder det meg stort at kunst og kultur stadig oftere dukker opp på den politiske dagsorden, noe som ikke minst henger sammen med den ubeskrivelige velstandsutviklingen i Norge de siste førti åra. Først brød, så sirkus. Skjønt innerst inne håper og tror jeg at kunstvirksomheten som bedrives i sentrale og fjerne strøk i vårt bakkete land også har en viss egenverdi. Det er er mer enn nok av “kultur for helse”, “kultur for klima”, “kultur for næring” og ditt og datt – ja, egentlig mistenkelig ofte for alt annet enn kulturen og kunsten selv. Det er som den slags vriek trenger en unnskyldning. Gjør den det?

Hva som opptar meg i disse 2010-tider er det skrikende fravær av vilje til å tenke nytt. Noen ganger slår det meg at kunst & kulturlivet er noe av det mest konservative som finnes. På det feltet er det som om denne “fryktens konservatisme” som får rå. – Det vi har nå får duge, selv om det ikke er godt. For ingen vet jo hva det nye vil bringe! Sånn sett synes tilogmed dagens bondestand mer endringsvillig og dynamisk enn store deler av kunstfeltet. Ta f.eks. våre store tunge (og dyre!) statlige teaterinstitusjoner.

Vi bør ikke ta de tyngste engang: det skal ikke mange nærstudier eller mye kritisk søkelys til for å se at få av landets regionteatre er blitt de regionale kraftsentra de var tenkt (og planlagt) som. De mangler ettersom jeg kan skjønne sannelig litt av hvert: publikumforankring, samfunnsmessig relevans, kommunikasjonslyst, kunstneriske visjoner for å nevne noe. Man kan lese statistikk eller fagkritikk eller gå ut på gata og spørre meningmann om hva slags forhold hen har til regionteatret: de færreste bryr seg. Særlig ikke ungdommen. Hviket er urovekkende.

For en frifant som er oppriktig opptatt av teater i alle dets praktfulle former og avskygninger, av dette feltets utrolige muligheter og talenter, så skjærer det i thaliahjertet å være vitne til dette: hvordan teaterets rennomme forvitrer. Hvordan millioner og krefter! og talent! og ressurser renner ut i nær sagt ingenting. Slikt gir frp altfor gode argumenter på anti-kulturbålet.

Men verst av alt er dette: opplevelsen av at det ikke er mulig – eller verre: at det ikke finnes vilje – til å endre på denne kulturpolitikken. For uansett hvor slett dette feltet leverer varene så bare fortsetter og fortsetter det: nye millioner plusses på og sløses bort, halvgode produksjoner tas av plakaten, teknisk avdeling og administrasjon vokser og vokser, nye svindyre kultur & betongbygg bygges. Og over hele linja tyr man til vikarierende og konserverende argumentasjon. Sysselsetting, Skatteinntekter. Næringsvirksomhet. Turisme, you name it. Når et nytt regionteatrer skal etablers så ønsker de minsanten å lage en kopi av en type teater, en teatermodell som er aldeles passe.

– La oss bare holde på som før, gå stille i dørene, så er det ingen som bryr seg, tenker den engstelige statsansatte kunstneren.
– Alt blir sikkert bra når vi får et nytt hus, et staselig teaterbygg, tenker det offentlige.
(Akkurat som betong sikrer kunst).
– Alt ordner seg bare vi får en ny teatersjef, tenker styrene.

Ja, eller en ny dramatiker. Et nytt regi-geni. En stjerne i stallen. Osv osv.

Men det blir jo ikke bedre. Det gjør ikke det.
Og når noe ikke blir bedre over tid så er det fordi noe er fundamentalt gæernt. Jeg innbiller meg at det ikke blir bedre før myndighetene, ja faktisk!, før selveste kulturminsteren & co tar affære og lufter skikkelig og attakerer konservatismen. Vedkommende har litt av en jobb å gjøre: ting må gåes kraftig etter i sømmene, hun må sammenligne de selvtilfredse årsmeldingene med virkeligheten, dypdykke i regnskapene, skrape vekk glasuren, løfte blikket, tenke nytt og djervt. Og så sette foten presist og tydelig ned og si ifra hvor skapet skal stå.

The rest is action.

Lars Vik 29.12.2009