TEATERDAGBOK FRA STOCKHOLM, av Lars Vik

I perioden 18.11 – 25.11 1995 gjennomførte Grenland Friteaters Fantasifabrikken et gjestespill i Stockholm med forestillingen ’’Fritjof Fomlesen og Brødrene Konk’’. Lars Vik, Henning Farner og Paolo Martini er skuespillere. Forestillingen er bygd på en ide av Lars Vik og Tor Arne Ursin, sistnevnte har og regien. Dette er Lars Viks bearbeidede dagboksnotater fra denne turneen.

Lørdag 18. 11

Ankommer Stockholm med flybuss fra Arlanda i minus fire, vind, kaldt.
Stockholm. Denne byen jeg for alltid kommer til å forbinde med teater; her har
jeg arbeidet med mine læremestere, truffet friteaterkolleger på gjestespill og
deltatt på festivaler. Etableringen av Grenland Friteater er nært knyttet til
Friteatern som fortsatt holder til i en forhenværende porno-kino i forstaden
Sundbyberg. Vi var jevnlig på deres sommerkurs, vår første oppsetning var
deres Byssan Lull, jeg var turnestunt-mann i deres ur-oppsetning av Gycklarnas
Hamlet av PC Jersild. Vi har har holdt kontakten opp gjennom årene.
Stockholm er teater.

På Kulturhuset møter jeg først vår smilende og ruvende kvinnelige arrangør,
siden Henning og Paolo. De har kjørt hele natten gjennom den verste storm
som har vederfaret broderlandet på tjue år. Plutselig er vi samlet her; i hjertet
av Stockholm med den grønne turnebussen og teaterforestillingen vår. Det er
sånn det skal være: forestillingen tar oss ut i verden, det er den som bringer
oss i kontakt med folk; publikum, arrangører, kolleger.

Fritjof Fomlesen og Brødrene Konk er en fysisk forestilling, bygd på en tynn
story som gir rom for masse fysiske gags, røff musisering, crazy danse- og
slapsticknummer. Teksten har jeg aldri maktet å få lagt fast; dels fordi den
kanskje ikke er så viktig, dels fordi vi tviholder på muligheten til å improvisere,
bl.a. ved å bruke publikums kommentarer og direkte innblanding. En slik
spillestil fordrer skuespillere som er samkjørte og har erfaring med & liker å ta
ting på sparket. Parallellen til commedia dell`arte er åpenbar, dette er ikke
skrivebords-teater. I våre beste stunder letter forestillingen, den får noe friskt
og uforutsigelig over seg. Faren med en slik løs form er åpenbar; spillet kan
skli ut, fokus kan smuldre hen, presisjons-nivået synke. Den risken får vi leve
med. Er det teater så er det teater. Før avreise gikk vi gjennom det som finnes
av fastlagt tekst med en svensk venn for å kartlegge hvor språklige
misforståelser kan oppstå. Svensker er ikke så flinke – eller villige ? – til å
skjønne norsk fra en scene.

Jeg er ikke særlig tilfreds når forestillingen er over. Vi spiller for hardt, salen er
stor, timinga halter, det fåtallige publikum på Hørsalen er tilbakeholdne. Paolo
har vansker med språket; det er ikke lett å improvisere på et språk man ikke
behersker. Jeg synes vi forserer, blir masete, urytmiske, kontakten med
publikum er ikke sånn den skal være. Underveis overmannes jeg av
avmaktsfølelse, aner ikke hva jeg skal gjøre for å få endret kursen,
forestillinga bare seiler avgårde på sin egen sjø. Under første scene legger jeg
merke til en tegner midt i salen, antagelig jobber hun for en avis, det irriterer
meg at ikke anmelderen får se en bedre forestilling. Vi kan bedre.

Jeg blir oppriktig forundret når flere tilskuere etterpå kommer og takker
for ”en
underbar forestallning.” Hadde det ikke vært for en meget engasjert og
lattermild pike på første rad hadde det ikke vært noe morsomt i det hele tatt.
Mens vi rigger ned kommer en ung gutt bort og spør hvor jeg har min
utdannelse fra. Jeg peker på skuespiller Mary Stoor fra Friteatren og sier at der
har du min lærer. Mary rødmer, det tar jeg som et kompliment.

Det viser seg at tegneren har gjort masse fine skisser, hun jobber ikke i avis,
den selvopptatte artist puster lettet ut.

Søndag 19.11

Tidlig søndag formiddag leter vi etter Bredeng Fritidsgård i en av
Stockholms ”førorter” bygget på sekstitallet. Her er rikelig med høyblokker,
automatiserte bensinstasjoner, forlatte bilveier og enorme handlesentra i
ubehandlet betong. Skummelt øde overalt. Skulle tro en katastrofe hadde
rammet landet og at vi var de eneste overlevende.

Den kvinnelige arrangøren virker meget trøtt allerede ved synet av oss, etter
rigging byr hun på kaffe og kanelboller. Sverige er ikke seg selv lenger. For
tyve år siden var landet en overlegen velfrisert storebror, nå hviler det en slags
nummen oppgitthet over folk og land. Demonteringen av folkhemmet er i full
gang, storebror er sliten.

Vi snakker om forestilingen mens vi skifter. Jeg er opptatt av å få hevet
standaren fra gårsdagens spilling; vi blir enige om å ta det veldig ned, rommet
er lite og intimt, det kommer sikkert ikke mange folk en søndag formiddag
med sol og nysnø. Jeg gruer meg til å spille for en håndfull mennesker.

Det var ingen grunn til bekymring.
Forestillingen tok av direkte og fungerte som den skulle for de tretten (ny
nordisk bunnrekord!) som var tilstede. Vi nådde fram til både barn og voksne,
tilogmed den slitne arrangøren lo litt. Hun var nok mest opptatt av at hun
hadde solgt så få billetter. Ofte er arrangørene mer opptatt & påvirket av en
glissen sal enn skuespillerne. Jeg slutter aldri å imponeres over mine kolleger
når de ikke lar publikums størrelse påvirke kvaliteten på deres arbeid. Glissen
sal er en velkjent sak for omreisende friteatre: en lærer seg etterhvert å spille
for dem som kommer, om de er mange eller få. Og det rare er jo at uansett
hvor trøtt og utafor en kan kjenne seg ved forestillingsstart, så tennes gnisten
i det en står ansikt til ansikt med publikum. Er det det man kaller endorfinenes
triumf?

Nå har vel det eksperimentglade gruppeteatret seg selv å takke for den
begrensede publikumoppslutningen. Når de lager så sære forestillinger som de
gjør så kan de ikke regne med at folket strømmer til. Personlig ble jeg så
deprimert av å reise rundt og spille for den samme håndfull mennesker år
etter år at jeg hoppet av, og konverterte til teater for barn. Da er en iallefall
sikret publikum, tenkte jeg. Og anstendig honorar. Men i formiddag var det
altså tretten sjeler i salen og det tilhører skuespilleres fordømte plikt å ikke
bare spille for dem som har kjøpt billett , men å spille bra for dem. Jeg liker å
tro at vi gjorde det i dag.

Tirsdag 21. 11

Rigginga i Kaskad Bio på Blackberg gjorde vi unna igår kveld med solid hjelp
av den kvinnelige arrangøren og hennes kvinnelige assistent. (Er det bare
kvinner som steller med kultur i Sverige?) Så nå kan vi bare sjekke
rekvisittene, stemme instrumentene, spille et par låter sammen, gå gjennom
noen gags som behøver justering, oversette enda noen ord til svensk og
varme opp bein & armer & ryggrad. Konkriggen tar i underkant av en time,
inkludert innbæring. Det blir som en slags oppvarming det og, en fysisk og
mental forberedelse til den forestående forestillingen. Når vi kompletterer med
litt musikalsk samspill og strechting så er vi klare for 70 minutters
velorgansiert maskulin galskap & stumfilminspirert æksjen.

For min del begynner forestillingen idet jeg i full kostyme forlater teatret
bakveien etter at vi har sagt God tur/Buon viaggio til hverandre. Det er jo en
reise vi skal ut på, vårt show er så fullt av spontane infall/ øyeblikkets
improvisasjon at vi aldri helt vet hva som vil hende underveis.

Jeg elsker den lille paraden før forestilings-start. På en festival i Tammerfors
gjorde jeg en sånn oppvarmingsparade på kveldstid. Jeg improviserte livlig i et
lyskryss med forbipassrende fotgjengere, måpende syklister og travle bilister.
Særlig hadde jeg moro av å utføre små service-aktige ytelser på bilene som
stod på rødt. To eldre damer i en Escort knegget høylydt da jeg krabbet opp på
panseret deres og pusset frontruta med lommetørkle og en slitt buksebak. Det
ble grønt, men jeg ble så revet med av denne responsen at jeg krøp på alle
fire foran bilen og ga frontlyktene en kjærlig omgang. Da kom politiet. Jeg ble
brutalt løftet opp og kastet inn i baksetet på en sivilpoliti-bil og da jeg stotret
fram: ”Sorry, I`m a clown” var det bare ulme blikk og ”Very funny” å høre
fra
den kanten. En tysk teaterjournalist kom løpende til og greide med nød og
neppe å overbevise de bryske herrer om at jeg var ”a comedian, his show
starts in a few minutes, please, don`t arrest this guy, the audience is waiting.”
Så, under sterk tvil, kjørte de meg til teatrets hovedinngang og dyttet meg ut
med ordene: ”Don`t you ever do this again!” Noe jeg med stor glede har
gjort
gang på gang.

I Blackberg står et stort og forventningsfullt publikum i kø langt ut på
rådhusplassen. Idet barna oppdager Fritjof ropes det, noen kommer
stormende til og viser ham fram til inngangen. Fritjof går, snubler, hilser og
snakker på en gang. Disse første sekundene og minuttene er avgjørende for
hele forestillingen, grunnlaget for kontakten og kontrakten mellom sal og
scene legges. Dersom jeg lykkes i paraden, så er sjansen større for at selve
forestillingen også skal ta av.

Den gjør det. Vi har 250 barn i salen, alle mellom 8 og 10 år, høy og varm
stemning fra start av. Rommet er godt å spille i; første rad er bare en meter
fra scenekanten, 50 cm lavere enn oss, fra andre rad stiger det i bratt amfi.
Alle ser godt, ingen er lengre unna enn femten meter.

I et blikk ser jeg oss utenfra: tre voksne menn som med salige blikk danser
og slåss og faller omkring på en scene foran et hav jublende barn. For et
merkelig levebrød… For noen uker siden døde faren min og jeg anstrenger
meg til det ytterste for å få mennesker til å le. Er det sånn at all teater
egentlig handler om å få tilskuerne til – om så bare for en stakket stund – å
glemme tanken på døden?

Onsdag 22.11

Hjelpe meg! På Vår Teater i Farstad kommer det ennå flere, det er altfor
mange små barn i salen. Herregud! Lurer på hvem som har gitt arrangøren lov
til dette? På et tidlig tidspunkt mister vi kontrollen. Hva gjør du når hele første
rad roper i kor, når de øyensynlig ikke vil se den forestillingen du spiller? Som
vanlig tar jeg på meg skylden. Vi inviterer til en dialog med salen i første del
av forestillingen, og mange, særlig de yngste, vil gjerne ha den gående hele
veien gjennom, høyt. Det er kanskje derfor jeg er innbitt motstander av å være
høflig mot barn fra scenen, nei, en kommer lengst ved å behandle dem røft og
kontant – med et glimt i øyet. Svenske barn er nesten for veloppdragne. Når
en kvikking får en ide og synger den ut, så haker straks hundreogfemti på og
vræler med.

Periodevis greier vi å få fokus, men det blir en meget anstrengende time. De
rent fysiske partiene går best, problemene oppstår igjen i dialogscenene. Jeg
prøver å kutte tekst underveis, hvisker frenetisk til Henning: – Mindre tekst,
mere handling! Jeg vet det ikke nyttter, men jeg klarer ikke å la vær å si det.
Salen er stor, vi spiller hardt, nesten brutalt, mot oss selv – og hverandre. Det
er tidlig på formiddagen, det er i slike forestillinger skader oppstår. Paolo får
trøbbel med ryggen, Henning oppdager etterpå at han har skadet en ankel.

Etterpå stormes scenen av barn som vil ha autografer, de har sett Fritjof på
svensk barne-TV i høst. Jeg er kliss gjennomvåt av svette, beina skjelver,
blodet dunker i tinningene, alt for publikum. Autografer skrives i lange baner
på visittkort og slitt tyggegummipapir.

Vi hadde invitert en svensk instruktørkollega til å overvære denne
forestillingen. I Norge sier vi ”takk for forestillingen” og ikke noe særlig mer
når vi ikke synes så veldig om det vi har sett. Nå vet jeg hva de sier i
Sverige: ”Interessant”.

Jeg har et sterkt behov for å se forestillingen utenfra, med regissørens blikk.
Men Tor Arne, forestillingens egentlige regissør, er i Porsgrunn. Siden
premieren har jeg hatt en selvpålagt forpliktelse til å være turneregissør, det
har fungert OK. Vi tre har etterhvert funnet ut en måte å jobbe videre med
forestillingen på, fått en felles en terminologi. Jeg er overbevist om at
forestillinga er en god del bedre enn den var på premieren for halvannet år
siden. Gags er trimma, musikken svinger, og ikke minst, timinga, er finjustert.
Vi jobber litt før hver eneste forestilling. Paolo og Henning har engasjert seg
hundre prosent i dette prosjektet, de har nok etterhvert sett dette som også
som sin forestiling. Ingenting bedre enn det. Dette er en krevende
arbeidsform, men også givende for skuespillere som tar ansvar – og beholder
det.

Nå er det litt krise. Jeg vet at vi kan gjøre visse dramaturgiske og regismessige
grep for å forebygge at det sklir ut sånn som i dag, men innenfra makter jeg
ikke å se hva som bør gjøres. Går det an å instruere en forestilling man sjøl
spiller i? En forestilling med så mange bevisst variable faktorer som vår? En
tomhetsfølelse siger inn over meg. Stockholm blir en stygg og vulgær by, Tor
Arne er litt for langt borte, alle svensker er sure og avvisende.

Torsdag 23.11

I Tenstad, nok en drabantby, spiller vi igjen i noe som kalles Vår Teater,
lokalet er intimt, gulvet hardt, salen nesten full. Jonas fra Friteatern er med
oss. En fin, lett kontakt oppstår med publikum under min parade i foajeen og
under forestillingens første del. Showet blir allikevel ikke fullt så bra som jeg
håper. Henning og Paolo stanger i dialogscenene, mange vokale poenger som
sitter hjemme faller døde til jorden i Tenstad. Vi får brynt oss på en veldig tøff
gjeng innvandrerungdom på bakerste rad. Det musikalske er OK, og de mest
utfordrende fysiske scenene, bl.a. den hals-brekkende søvngjengerscenen
sitter som et skudd. Publikum synger villig med på Ketsjupsangen til slutt.
Jonas lo ihvertfall høylydt en gang. Etterpå er jeg glad for at turneen er over, at
den gikk såpass bra som den gjorde.

Vi har spilt innpå hundre forestillinger og nå kjennes det akkurat nok. Paolo er
ikke enig, han spør hvorfor vi ikke kan spille hundre til. Tror ikke det bare er
på grunn av honoraret; vi har hatt en usedvanlig fin spille & arbeidsperiode
sammen, forestillingen har vokst; vi er ikke lenger bare kolleger, vi er blitt
venner. I Bredeng lanserte jeg et forestillingsprosjekt vi kunne samles om en
eller annen gang i framtida. Når både Paolo og Henning tenner på ideen blir
den plutselig så konkret – og skremmende. Jeg vil og vil ikke på samme tid:
jeg vil være hjemme for å skrive, jeg vil ut for å møte publikum. For Paolo og
Henning som begge er i ferd meg å stable sine egne teaterprosjekter
(Månefjes Produksjoner, Teater Plexus) på beina er situasjonen en annen. I
tillegg til penga trenger de den kontakten med publikum, med media, med
arangørnettet og kolleger som en velorganisert turne fører med seg. Jeg har
gjort dette i så mange år at andre behov er mer presserende.

I turnebussen på vei inn til byen blir jeg som alltid ved turneslutt oppstemt og
vemodig, småsnakker med meg selv og en folkøl. Jamen, hva er det du vil?
Med hva? Med dette skuespilleriet ditt, denne forestillingen, hva er det egentlig
du er ute etter? Jeg tror vi sier det sånn at jeg bare vil gi dem som sitter i
salen – barn og voksne, mange eller få – en liten lykkestund. Om jeg greier å
lokke fram en ekte latter eller to så er jeg fornøyd, det er ikke mer.
Og skulle ikke det være nok?