Om forestillinga Dit vil eg fara!
Det begynte med en Messenger-melding.
Det er vel et år siden jeg fikk en Messenger-melding fra Rigmor Holm i Slekt og Data med spørsmål om Grenland Friteater kunne bidra med noe til feiringen av utvandrerjubileet? Rigmor kjente jeg, selv om jeg ikke hadde truffet henne på flere år. Men Slekt og Data hadde jeg aldri hørt om. Nå vet jeg bedre. Det er «Norges største frivillige organisasjon for alle som er interessert i slekts- og personhistorie» med 11 000 medlemmer». De syntes det var galt at Telemark, som et av de største utvandrerfylkene, ikke hadde planlagt noen feiring og lurte på om jeg kunne komme på et møte om det?
Omtrent samtidig fikk min gode venn og kollega Leif Arild Sanden en henvendelse fra styret i Nissedalskoret om han kunne få tatt opp igjen materialet fra «Nissedal til alle tider», en serie med spel og forestillinger som han og jeg hadde vært involvert igjennom snart tredve år.
Hver for seg var det ikke nok ressurser til å få ting på beina, men hvis vi slo det sammen, så kunne det kan hende bli en festforestilling med både humor, sang og musikk og et stort ensemble? Ja, for moro må det jo være! Tittelen kom veldig fort på plass: Dit vil eg fara! Fra diktet til Per Sivle. Det er jo egentlig til Telemark han vil i det diktet, men lengselen etter å fara fra Telemark har nok folk fra fylket hatt i rikt monn, og lengselen tilbake til Telemark var nok stor blant de som hadde utvandret.
Slik kom forestillingsarbeid i gang denne gangen – med et ønske fra publikum. Men det er ikke utypisk at begynner slik. Ove Mellingen skrev for mange år siden i TA at vi i Grenland Friteater var «på jakt etter Telemarks sjel». Det syntes jeg var et av de fineste komplimentene vi har fått, så det tok jeg gjerne som et motto. Men det er også motsatt – at Telemarkingene har kommet til oss med noe av det de har hatt lyst til å uttrykke eller historier de har lyst til skal bli fortalt. Det har vist seg å være en stor rikdom.
Lenge har det vært vår oppgave i Grenland Friteater å bygge kulturen nedenfra og opp – ikke ovenfra og ned. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men det er nok dessverre ikke alltid det. Gjennom tredve år har vi samlet historier om liv og virksomhet på mange kanter i Grenland og Telemark. Men arbeidet med spel og forestillinger i Nissedal har allikevel vært et helt spesielt samarbeid med et lokalsamfunn, både i kraft av lengde og innhold.
*
Til Treungen dit vil eg fara!
Det må ha vært i 1998 at Leif Arild, som da var kultursjef i Nissedal kommune kom til meg sammen med forfatteren og skolemannen Kjell Åsen med idèen til en forestilling på Bakka gard i Nissedal, som da var planlagt som bygdetun. Skissen Kjell hadde med seg var et romantisk kammerspill, men jeg foreslo at i stedet skulle de få med seg mange aktører og ta for seg episoder fra hele bygdas liv og historie. Slik ble det.
Kjell Åsen skrev tekster til korte scener og tablåer om bygdas opprinnelse – om jordbruk og gruvedrift, om sorg og savn og utferdstrang. Ikke minst skrev han vakre sangtekster som komponisten Sigvald Tveit, med røtter i Nissedal, skrev flott orkestermusikk til.
Sommeren 98 gikk spelet «Nissedal til alle tider» av stabelen for første gang på staselige Bakka gard med storslått utsikt over Nisser og fjella bakom og med Nissedalskoret, et stort orkester med musikere fra hele fylket og Leif Arild Sanden som primus motor både på scenen og bakom med et svimlende antall oppgaver.
Siden gikk det slag i slag, som det heter, med flere spel over samme lest, men med stadig nye tema som kraftutbygging, industrireising, jernbanedrift, innvandring og utvandring. I 2006 satte vi sammen «Song og Spel langs Nidelva», en storslått forestilling til ære for Kjell Åsen, med materiale fra spel han hadde skrevet tekster til fra Nissedal, Treungen, Åmli og Froland. Historiene i forestillingen fulgte vassdraget nedover. Et særlig innslag var film fra den siste fløtinga i Nidelva i 1970. Forestillingen ble spilt i Arendal kulturhus med Kjell Åsen og Sigvald Tveits sanger framført av Nissedalskoret som gjennomgangsmelodier og Leif Arild Sanden bandt det hele sammen.
Leif Arild og jeg fikk også Kjell til å skrive en tekst om utvandringa til Amerika, som ble til «Telemark Junaiten», som vi satte opp som Hjartdals-spelet i 2008.
I 2013 lagde vi «Framyvi! Framyvi!», den foreløpig siste forestillingen med Nissedalskoret og sangene til Kjell og Sigvald. Men da var det Leif Arild og jeg som sto for teksten, basert på karakteren om handelsmannen Gunstein, som kom fra en av de andre forestillingene.
Med sangene til Kjell Åsen og Sigvald Tveit og Leif Arild sandens karakter med handelsmannen Gunstein «i bånn», tenkte jeg at det også kunne være mulig å lage en forestilling også om utvandringen. Sånn begynte det denne gangen.
Dit vil eg fara! – en festforestilling om utvandringa
Tittelen til forestillingsprosjektet kom fort på plass. Telemarkingene ville fara. De ble lokket til Amerika av utsiktene til jord og arbeid, til gull og velstand. Men det er også riktig å si at mange av de som reiste, lengtet etter gamlelandet og de skakke bøene de hadde forlatt. I Dit vil eg fara! handler det om begge deler, både grunnene til at folk dro og hvordan de forsøkte å holde på kulturen fra det Telemark de hadde forlatt.
Telemark er et av de viktigste utvandrerfylkene i Norge og i bygdene i øvre del av fylket kom utvandringa tidlig i gang. Tinn er blant kommunene med aller høyest prosentvis utvandring. Utvandringa fra Vest-Telemark var også stor. Her sto folketallet nærmest stille i årtier etter 1850. Så å si hele befolkningsoverskuddet reiste over Atlanteren. Det var lettere for bønder og småfolk fra Vest-Telemark å reise til Minnesota enn å reise til Skien!
Den rike folkekulturen fra Telemark tok de med seg. Ikke minst er historiene om folkemusikerne fra Telemark og inntrykket de gjorde blant de norske «over there» mange, med sauheringen Lars Fykeruds sagnomsuste konserter på slutten av 1800-tallet som et topp-punkt.
Historiene om utvandringa til USA (og Canada) er så mange at de knapt nok rommes i en hel biblioteksavdeling, enn si i en kort forestilling. Og da har jeg ikke tenkt på de uskrevne og ufortalte historiene, enn si alle skrønene. Det er mye å ta av. Det meste vi forteller om i denne forestillinga er dikta opp! Eller skrøner, om du vil! Så en komedie ville jeg at det skulle være. Vi skal minnes de som dro og deres offer og strev, men vi skal feire jubileet med å ha det moro.
Men om figurene i stykket for det meste er oppdiktet, så er bakgrunns-stoffet for det meste fakta. Det er for eksempel ikke helt riktig å si at det var fattigdom som drev nordmenn til å emigrere. Det var nok ikke de fattigste som dro først, men de som hadde råd til det. For reisen over Atlanteren kunne være en dyr tur, og det krevde overskudd å greie seg der borte.
Det er flere ting som har overrasket meg i lesningen av stoffet om utvandringa – for eksempel hvor mange paralleller det er til problemstillinger rundt innvandringen til Norge i dag. Nordmennene i Midt-Vesten var for eksempel ikke de enkleste å integrere. De ble kritisert fordi de holdt seg for seg sjøl, hadde egne skoler og kirker og var dårlige språk – det vi ville kalle parallellsamfunn. Og de dro hjem til Norge for å hente ektefeller! Hørt det før – i andre sammenhenger? Enda verre var det nok at unge nordmenn i begynnelsen skal ha vært blant de mest kriminelle … i Chicago! Noe å tenke på?
Den mørkeste skyggen over utvandringen til USA er allikevel hvordan de norske nybyggerne var del av den store koloniseringen av kontinentet, med fordrivelsen av og folkemordet på urbefolkningen som resultat. Visste de norske settlerne i Midt-Vesten at landet de fikk av USAs myndigheter var stjålet? spør norske forskere i nylig publisert artikkel.
I forestillingen stilles spørsmålet om jubileet er verdt å feire? Det kan være nyttig å ha stilt seg spørsmålet, selv om vi vet at svaret selvsagt er ja. Alle historiene om drøm og lengsler, om utferdstrang, om oppofrelse og sjansespill for å skaffe seg et bedre liv for en selv og for etterkommerne er verdt å feire.
Tor Arne Ursin, oktober 2025
