I inngangen av 2020-tallet står scenekunsten overfor en rekke store utfordringer som bransjen må ta stilling til. Det handler om den overordnede digitaliseringen av kultursektoren og hvordan de ulike aktørene skal forholde seg til de nye strømmetjenestene. Det handler om et publikum som i stadig større grad konsumerer kultur online, noe som også påvirker hvordan de mottar kultur onsite. Det handler om en pågående markedssvikt i scenekunsten, der tilbudet er betydelig større enn etterspørselen; en tendens som begynte i første halvdel av 1900-tallet og som med digitaliseringen går inn i en ny fase. Dette handler igjen om hvem som skal finansiere scenekunsten, når ikke publikum vil ta kostnaden, når sponsormarkedet ikke er et realistisk alternativ og når regjeringen foretrekker å regionalisere både Kulturrådet og institusjonene. Hvordan skal scenekunsten posisjonere og legitimere seg i et slikt landskap?