Om Da New age kom til Bygda

EN FORESTILLING BLIR TIL

Betraktninger fra en prosess

Av Anne-Sophie Erichsen

Simone Thiis drev i mange år sitt eget kompani, Teater Nova, der hun bl.a. fikk norske, kvinnelige dramatikere til å skrive for henne, alltid om berømte kvinner: Virginia Woolf, Frida Kahlo, Doris Lessing. Jeg hadde regi på Forestilling med Perlehøne, skrevet av Elisabeth Beanca Halvorsen i 2013, og Da New Age kom til Bygda i 2019.

Hvaler, juli 2017. 

 

Vi vandrer på stien, Simone og jeg, som vi ofte gjør når hun kommer innom på besøk om sommeren. Vi skravler om løst og fast, nå snakker hun om skriving, at hun selv har lyst til å skrive en ny tekst til Teater Nova, om en interessant kvinne. Den som hun er mest opptatt av er Suzanne Brøgger. Vil du ha regi, så kan jeg spille, sier hun.

Når jeg spør henne om hvorfor Suzanne Brøgger, snakker hun om friheten, seksualiteten, alle mennene. Jeg ser for meg Simone som Suzanne. Det kan sikkert stemme med hennes personlighet, men av en eller annen grunn skurrer det. Jeg får ingen umiddelbar tenning, enda jeg leste denne forfatteren med stor glede som ung. Fri oss fra Kjærligheten, jeg slukte den. Men det er lenge siden. 

Kan du ikke skrive om deg selv da, spør jeg. Du bærer på et hav av fortellinger, erfaringer, ville historier, eventyrlige reiser, kanskje vi kan lage en forestilling som handler om deg? Ditt liv er vel så spennnede som Suzanne Brøggers.

Simone har fortalt meg om oppveksten sin. Som barn av Harald Thiis, gründeren av New Age bevegelsen i Norge, bodde hun på Bauker Kursgård i Gausdal, der hun hadde en oppvekst langt utenom det vanlige. Gården var et samlingspunkt for alternativt interesserte på 80 tallet. Kursholdere og kursdeltakere fra Norge og store deler av verden bodde og jobbet  sammen der i kortere eller lengre perioder. Gården ble drevet av Harald og Benedicte Thiis, sammen med en gjeng med dedikerte, idealistiske sjeler. Deres utgangspunkt var at om de jobbet  med seg selv og sin innstilling til materialisme og kapitalisme, ville dette få positive ringvirkninger i verden, framfor tanken om radikal, politisk aktivisme.

Fra 10 årsalderen var Simone med på latterkurs, gikk på glødende kull, og var en del av et stort kollektiv der beboerne drev med alternativ medisin og behandling. De var Bahaier, sterkt anti kapitalistiske, og hadde store visjoner om en bedre verden. Midt oppi dette fellesskapet var Simone mye alene. Hun fikk i overkant mye frihet, gjorde som hun ville. Ingen visste at hun reiste helt alene på interrail i Europa og bodde på en nudiststrand i Hellas da hun akkurat hadde fylt 15 år. Hun manglet grenser, måtte lage seg sine egne, og ofte har hun gått langt over streken. En gang ble hun fridd til av Kongen av Kamerun, som overøste henne med diamanter, safirer og Dior drakter etter at hun hadde blitt med ham på hans privatfly til Paris. Simone tok imot alle gavene og undersøkte grensene for hvor langt hun kunne dra dette spillet. Sånne historier fortalte hun meg. For meg var dette pirrende eksotisk og mystisk. Urovekkende. Verdt å se nærmere på.

Vi bestemmer at hun skal begynne å skrive, så møtes vi i september og tester på gulvet.

Porsgrunn, september 2017

 

Jeg vil ikke være stille lenger, sier Simone. Jeg har alltid vært skeptisk mot sterke kvinner som snakker høyt. Jeg har alltid tilpasset meg, føyet meg, sier hun. Men nå vil jeg være synlig.

Jeg har aldri oppfattet henne som stille eller usynlig, men jeg hører hva hun sier og forstår at det er en dypere grunn til at hun sier det. Noe hun bærer på.

Samtidig: hun skal skilles. Forlate den tryggheten hun har hatt i mange år. 

Simone har sendt meg tekster, barndomserindringer. Fine, såre og vittige fortellinger om New Age barnas møte med lokalbefolkningen i Gausdal, om utenforskap, skam og lengsel etter at faren skulle se henne. Vi er oppe i den lille salen på teatret. Hun leser teksten. Improviserer over tema, prøver ulike innfallsvinkler. Det er ikke scenisk i det hele tatt. Dette er litterært.

Skriv en bok, sier jeg. Det er nydelig skrevet, men dette er ikke en scenetekst. Fortsett å skrive, send det til et forlag. Simone er god på titler: Pappa skal redde verden. Hun kontakter et forlag.

Vi legger forestillingsidéen på is.

 

Åsgårdstrand, april 2018.

 

Jeg er på besøk hos Simone i Åsgårdstrand. Tanken på forestillingen har ikke helt sluppet taket likevel. Hun snakker seg varm. Om barna fra kollektivet som møter barna fra bygda, om farens visjonære prosjekt om å skape en bedre verden. Faren som så alle de andre, men ikke henne, ikke Simone. Bortsett fra når hun var syk. Derfor hadde hun ofte vondt i magen. Han kom til henne og de fikk en rolig stund sammen, bare de to.

Det går opp for meg hvor viktig faren er. Harald må være med, sier jeg. Hvis vi skal lage en forestilling, må han være med på scenen. Du og han sammen!

Jeg har lyst til at vi skal lage en modig forestilling. Skal vi ta dette alvorlig, må vi dra det langt. Slik Simone så ofte har gjort i sitt liv, men ikke i sin kunst kanskje?

He he. Simone ler. Han er en løs kanon. Han kan ikke være med på scenen.

Men hva om vi filmer ham, sier jeg. Viser ham på en stor skjerm sammen med deg? Hva om vi filmer en samtale mellom dere to?

Simone ringer Harald. Han er sikkert i Sverige der han bor, det er antakelig lenge til det passer for ham. Harald er i Oslo. Jeg kan komme på tirsdag, sier han.

Åsgårdstrand, tirsdag uka etter, april 2018.

 

Simone har fått hjelp til å flytte ut noen møbler. To stoler er hentet, satt opp i et hjørne i den lille stua, bilder er tatt ned fra veggen, det skal være ren bakgrunn. Filmfotografen har rigget seg til.

Harald kommer. Han er en tynn, benete, våken mann med skjegg, kledd i vevd, fargerik vest fra Nepal. Han er vennlig, mild, imøtekommende og veldig spent.

Jeg kryper opp i sofaen ved siden av kamera. Simone er nervøs. Jeg også. Vi er blitt enige om at det hele skal begynne med at hun leser det hun har skrevet, og så skal kamera ligge på Harald. Han er sterk, tilstede, ler når han hører hennes versjon av første skoledag da han kjørte den grønne og lilla rosemalte folkevognbussen helt ned på skolegården i Gausdal i stedet for å stoppe på parkeringsplassen på toppen av bakken. Ut av bussen veltet barna fra kollektivet i lilla posebukser og slett hår, Harald i fargerik genser og cordfløyelbukser, stemoren Benedicte med flagrende langt skjørt og viltert hår. Foran dem sto rektor og et forundret publikum bestående av hele bygda. Som alle hadde pastellfargede boblejakker og permanent krøller i håret. Simone skammet seg grenseløst.

Harald ler ikke lenger. Han ser alvorlig på henne.

Det skrur seg til. Simone konfronterer ham. Han var ikke der. Hun trengte ham, og han var ikke der. Han var mest opptatt av av alle tilreisende som kom til Bauker, av å behandle folk som trengte hjelp, og av sin kone Benedicte, som var en en meget sterk og dominerende person.

Simone snakker om fordommer. Om å prøve å gjøre seg usynlig. Om å bli ydmyket på skolen. Ingen av de voksne på Bauker hadde tenkt over at det var barna som møtte lokalbefolkningen og de utfordringene det innebar å være så annerledes. De voksne befant seg stort sett i sin verden på kursgården.

Simone forteller Harald at hun reiste på interrail alene som 15 åring. Harald stusser. Var du alene?

Ingen visste det. Simone hadde mye “frihet”.

De snakker om moren, om Benedicte, om søsteren som døde. Harald gråter. Simone gråter. Vi tar en pause.

Vi ender opp med å ha fire timers opptak. Her er materiale vi kan bruke i forestillingen, tenker jeg, sammen med den gamle NRK filmen fra Bauker av Gøril Strømholm, der vi ser livet på kursgården og intervjuer med Harald for 30 år siden. En vidunderlig, langsom dokumentar om New Age som kom til Bygda.

Jeg vil ikke at forestillingen kun skal dreie seg om et far/datter oppgjør. Jeg ser en kjerne i disse fortellingene som sier mye om en tid, om ideologien, om fellesskapet som brast.

Jeg tenker på individualiseringen som herjer her i denne delen av verden, på jeg/meg fokuset, og på den udefinerte, utydelige lengselen hos unge mennesker etter det kollektive, etter noe som forplikter.

Det kan kanskje bli en ramme rundt forestillingen?

 

 

28 mai 2018

 

Simone skal være med i Salongen i P2. Hun er praktfull. Forteller historier fra sitt liv som tar pusten fra både programledere og publikum.

Hun snakker åpent og fritt om forestillingsprosjektet, om intervjuet med faren, og plutselig er det enda mer virkelig, vi skal gjøre dette. Mange som har hørt på radio viser interesse. 

Jeg ser gjennom opptakene med Simone og Harald, noterer, tenker.

Hva skal forestillinga hete? Simone er som vanlig god på titler: Da New Age kom til Bygda. Jeg er fornøyd.

 

Hvaler, juli 2018

 

Simone er på besøk, vi skriver, planlegger, det skal bli en søknadstekst. Vi snakker med min datter Marie og hennes venninne Klara, to unge dansekunstnere som jobber med ulike prosjekter internasjonalt. De uttrykker en lengsel etter et arbeidsfelleskap som utvikler seg over tid. Vi diskuterer individualisering, drømmen om det kollektive. Hvorfor kan dere ikke starte en gruppe som jobber sammen, sier jeg, som vi gjorde da vi var unge, vi bare satte i gang. Det er ikke så enkelt, sier de. De jobber fra prosjekt til prosjekt med ulike folk, i ulike land. De føler at det er umulig. Men de lengter etter noe annet.

Harald og Benedicte satte i gang Bauker Kursgård med 100% engasjement og tro på at det kunne gå.

Vi startet Grenland Friteater for over 40 år siden. Hva holder disse unge menneskene tilbake? Er de redde for forpliktelsen? Alle vet at tilpasningen som et slikt samarbeid krever, har en pris. Er ingen villige til å betale den?

Porsgrunn, september 2018

 

Simone og jeg har 3 dager sammen i den svarte salen på teatret. Jeg har satt opp noen provisoriske skjermer, vi har tre projektorer. Planen er å la den unge Harald fra NRK programmet på en skjerm møte den eldre Harald på en annen skjerm, med Simone i midten. Jeg har sett for meg at det blir veldig bra og rørende. Men noe skurrer. Det stemmer ikke. Det blir platt, åpenbart, og på grensa til patetisk.

Simone syns jeg jobber langsomt. Jeg sitter stille. Prøver å merke hva som foregår i rommet. Prøver å forstå veien videre. Jeg ser på bilder som jeg setter sammen på ulike vis. Lar Simone improvisere inne i det. Bare press meg, sier hun, jeg kan snakke om mye, det eneste jeg ikke vil inn på er Bahai. Skammen hun følte fordi de var religiøse, sitter fortsatt dypt i henne, etter alle disse årene. Enda hun faktisk beholdt troen til langt inne i tyveårene. Hun giftet seg Bahai da hun var 25 år gammel, og forlot ikke barnetroen før noen år etter det.

Jaha, tenker jeg. Da må jeg vente, for her er det noe viktig.

Hva betyr New Age for ungdom i dag? Vi vil ha med intervjuer med tilfeldige “folk på gata” i forestillingen. Fine unge ansikter som snakker til oss fra store skjermer på scenen. Vi drar til Porsgrunn VGS, står i korridoren ved skoledagens slutt og spør elever som går forbi om de vil svare på noen spørsmål mens vi filmer dem. De fleste styrer unna. Noen vil.

Hva betyr New Age, spør vi.

-Det er sånne med rosa hår som gjør hva de vil, sier et par jenter og ser litt usikkert på hverandre.

-Det er sånn med krystaller og sånn, sier en annen, svært selvsikker ung jente. Dette blir morsomt, tenker jeg. 

Men når vi tester filmopptakene på skjermene i salen, gir det ikke mening. Historiene til Simone er fantastiske, underholdende, såre, men hvorfor skal vi fortelle dem? Hva skal synsvinkelen være? Overbygningen?

Hva i all verden har jeg satt i gang? Vi kunne jo bare tatt Suzanne Brøgger.

 

 

 

 

Oktober 2018

 

Jeg får et tips av min venninne, psykologen Anita Aniksdal, om å lese Ole Jacob Madsen. Her finner jeg mye inspirasjon. En teoretisk overbygning. En som setter ord på lengselen etter fellesskapet, og det enorme presset på individet som preger vår tid.

Ole Jacob Madsen blir en døråpner. Han snakker om mangelen på det politiske aspektet. Om at alt ansvar blir lagt på individet, det er bare opp til hver enkelt å takle sin hverdag. Det er et vrengebilde av ideologien fra Bauker, som krevde mye av hver enkelt person. Nå er det, litt enkelt sagt, bare å gjøre litt mindfulness hvis man er stresset etter alt for stort press på jobben. Betal for litt velvære shopping. Ikke skyld på arbeidsgiver. Ole Jacob Madsen setter ord på en form for kollektiv lengsel midt i individualiseringens tidsalder.

Jeg ser Simone i dette skjæringspunktet. Hun har en tydelig kollektiv innstilling og stor takhøyde, det er en markant del av hennes personlighet. Likevel jobber hun alene med teater, driver sitt eget kompani, tar masse ansvar for alt mulig, skiller seg, er alene.

 

 

Tønsberg, oktober 2018

 

Vi er på møte med Tone Lyngstad Nyaas fra Haugar Vestfold Kunstmuseum, som har hørt Simone i Salongen i P2 og liker innfallsvinkelen. Hun planlegger en stor utstilling, Metafysica, for høsten 2019. Kunstnere fra hele verden skal stille ut verk som belyser hvordan ulike typer av religiøse og åndelige perspektiver kan reflekteres i temaer som aktualiserer eksistensielle, humanistiske eller politiske problemstillinger.

Vil dere spille på åpninga? I Domkirken i Tønsberg?

I Domkirken, tenker vi og ser på hverandre. Eh, ja, det vil vi vel, svarer vi uten å blunke.

Det er interesse for prosjektet lenge før forestillingen er laget, det er virkelig sjelden i vår virkelighet.

 

Porsgrunn, januar 2019

 

Jeg har funnet en scenograf! sier Simone begeistret. Hun er forelsket. Francois Xavier Pons er arkitekt, har aldri gjort scenografi før, men han er kreativ og har lyst. Jeg er veldig opptatt av det estetiske, sier Simone. Francois syns at vi skal ha bobinett.

Som sagt, så gjort. Vi har noen dager på teatret i den sorte salen. Bobinett blir hentet opp fra kjelleren og hengt opp. Jeg liker Francois. Han har teft, god smak og er nysgjerrig, tydelig, åpen. Og han er forelsket i Simone. De fniser og tar på hverandre men det er ok, det er ikke pinlig og de jobber fint sammen.

Det blir i overkant artsy fartsy med den bobinetten. Simone blir pen og stiv og rar i det vakre skyggespillet, der hun alvorlig beveger seg ut og inn av det magiske lyset. Vi kan ha en horisont bak med fantastiske bilder, sier de i munnen på hverandre, og jeg ser for meg måneder med redigering av høyeste kvalitet bilder som skal fylle skjermen og forme rommet. Jeg er skeptisk. Min strategi er å vente. Med soloforestillinger må man alltid det. Hvis ikke skuespilleren er overbevist, er det meningsløst. Det nytter ikke å presse. Men jeg vet at vi nærmer oss noe vi ennå ikke vet hva er.

Jeg vil være direkte med publikum, jeg vil snakke med dem, konfrontere dem, sier Simone. Vi ser på videoklipp av hemningsløse skuespillere som mer eller mindre smakløst konfronterer publikum.

Vi kan dele publikum i to, sier hun, noen er Bygda og noen er New Age.

Jeg deler begeistringen. For en strålende idé!

Vi vil lage et intimt rom, Simones rom, hennes stue der publikum er integrert, synlige.

Bort med bobinett. Bort med horisont, og bort med tre projektorer. Jeg er lettet.

Francois lager en modell, et rom med stormønstrete vegger, bygda-publikum på benker og harde stoler, new age publikum i midten på fargerike puter og saccosekker, det ser så bra ut, en TV i midten, jeg er superfornøyd. Simone stråler.

Hun og Francois drar på tur til Paris i slutten av januar, finner et genialt stormønstrete stoff til veggene, jeg får bilder på messenger, applaus, dette ser bare så vanvittig bra ut.

Vi avtaler arbeidsvisning på Grenland Friteaters festival Vinterscenen i midten av februar.

Oslo, tidlig i februar 2019

 

Vi øver i kjellerlokalet til Grusomhetens Teater. Vi har hengt opp noen fargerike stoffer som bakvegg. Jeg vet det blir nydelig til slutt, men dette ser ut som veldig low budget barneteater. Inne i oss vet vi at det egentlig er det fine stoffet fra Paris.

Vi leker med fordommer. Bygdefolk er slik, new age folk er sånn. Det er noe alle vet. Vi kaster oss inn i dustete humor. Simone øver på å være konfronterende med publikum, deler luftmennesker inn i hver sin gruppe og finner på fordomsfulle, fornærmende ting hun kan si til dem. Jeg ler. Dette blir vittig og veldig teit på en måte jeg liker. Hun fornærmer meg også. Regissøren. Veldig morsomt.

Komponisten Bergmund Skaslien kommer. Han var på Bauker som barn og vil gjerne lage musikk. Han spiller vidunderlig på bratsj. Han er rett mann.

Yasin Gyltepe er kommet for å sette lys. En svært dyktig kunstner. Han er Simones nære venn og støttespiller.De flørter og tar på hverandre og ler. Det er fint. Francois vet at Yasin liker menn, så det er ok.

Vi setter sammen en sekvens på ca 30 minutter som vi kan vise på Vinterscenen. Det var så langt vi kom, det slutter midt i, jeg vil ikke stresse med å lage en slutt som ikke er der. Vi inviterer til prøvevisning i Oslo. Harald kommer med sin nye kjæreste, Eva von Hanno. Nok en sterk kvinne i Haralds liv.

Jeg svetter. Simone er tøff. Harald er hudløs, men ler det bort. Eva sier at Simone ikke må smile så mye.

Lars Øyno kommer. Han liker det.

Vinterscenen, Porsgrunn februar 2019.

 

Vi er i lillesal på teatret og forbereder arbeidsvisning. Vi dekorerer Simones stue med tepper og gardiner. Benker og stoler og puter blir satt ut til publikum. Francois finner løsninger, en vindusåpning med hvitt papir blir en TV. Yasin setter lys som skal være helt naturlig, vi er jo i en stue, alle i samme rom, publikum skal ha lys på seg og føle seg hjemme. Francois finner kofferter og potteplanter, ordner alle detaljer. Truls Hannemyr er vår lydmann.

Rommet formes der og da. Simone er i toppform, jeg har en god følelse. Så er vi i gang.

Simone deler publikum i grupper, new age og bygda. Folk er helt med, ler og koser seg, vi har forberedt kaffe, sognemorr, flatbrød og vonde stoler til bygdefolket, urtete, nøtter, rosiner og myke puter til new age. Publikum hjelper oss, er med på leken. Vi er helt sikre på at vi er på rett spor.

Etterpå er det mange som sier de ville høre mye mer, hva med mor, med søsken, fortell! Fortell mer.

Noen uker senere kommer en mail fra Teaterfestivalen i Fjaler, som var og så prøven på Vinterscenen. De vil ha premiera!!!

Tønsberg/Oslo, mars 2019.

 

Nå vil jeg snakke om alt, sier Simone. Også om Bahai. Jeg vil gi alt jeg har. Jeg holder ingenting tilbake. Ingenting!

Vi må snakke om det som gjør vondt. Vi får rydde opp og sensurere etterpå.

Simone improviserer. Ut velter tekster om moren som ble forlatt da hun var i barsel, om stemoren som var uhyrlig dominerende, om lillebroren som ble igjen alene hos moren da Simone og søsteren flyttet til Bauker, om søsteren som tok sitt liv, om faren som pleiet Benedicte til det siste og hadde alvorlige økonomiske vanskeligheter, det er hjerteskjærende. Vi bestemmer oss for å invitere til en prøvevisning i Oslo uka etter, der vi tar med absolutt alt materialet, helt usensurert. Det får briste eller bære, selv om det kanskje kommer til å vare i flere timer.

Visningen er på Sorialab. Det er lyst, våren er kommet, Truls er med oss. Rommet er skeivt, vi har hengt opp de fargerike stoffene. Simone er tøff. Prøvepublikummet venter ute i gangen. Fine folk. De setter seg i ring rundt henne, oppmerksomme, tar inn alt. Jeg er glad for samtalen etterpå. Nå når Simone har gjort det folk har etterspurt, fortalt alt, om far, mor, bror, om stemor, blir det tydelig for alle at det blir for mye, det spriker i alle retninger. Det er på tide å rydde opp, og jeg kjenner en voldsom arbeidslyst.

 

Vega Scene, 10 april 2019

 

Offisiell prøvevisning med Studio Vega på kvelden, i den store salen. Egentlig skal det bare være veldig enkelt og uformelt. Det pleier å komme en håndfull mennesker på disse interne visningene av arbeid underveis. Vi har sagt fra til ganske mange på facebook.

Scenografien skal testes, den er nesten ferdig. Francois er ivrig, kommer med rammer og stoffer, det ser fantastisk ut! Jeg løper ut og kjøper kaffemaskin, ledninger, det rigges, Yasin setter et lys.

Rommet er for stort. For bredt. Intimiteten mangler, og vi har dårlig tid. Plutselig dreier alt seg om vegger og lys og praktiske greier.

Simone er nervøs. Jeg har aldri sett henne sånn før. Publikum strømmer på. Jeg sitter for langt bak. Jeg forstår hvor mye det har å si å sitte tett på henne, inne i rommet hennes. Her bak er vi tilskuere, utafor. På Vinterscenen var alle i samme rom. Her er vi på teater.

Det er åpen samtale med publikum etterpå. Noen er berørt. Snakker om religion, Noen snakker om utenforskap. Om fordommer. Andre er mer spørrende. Hvor naiv går det an å bli, sier en. 

Den setningen tar vi med oss videre, rett inn i forestillingen. 

Simone er lei seg etterpå. Ukomfortabel. Det er 5 måneder til vi skal møtes igjen og lage forestillingen ferdig.

 

Oslo, August 2019

 

Det er slutt med Francois. Simone gråter. Vi ser Statsteatret som spiller Bollywood. De velter seg i fordommer. Vi ler. Blir inspirert til å bruke tekst som er innspilt på forhånd, i stedet for at Simone skal si alt der og da. Vi har jo opptak fra Simones besøk i Salongen i P2! Takk til Statsteatret.

Vi øver på Sorialab. Svend Erichsen er med oss på teknikk. Tekst og regi er nesten på plass, vi flikker nå.

Bergmund kommer med musikken. Hanna Filomen Bjaavatn ser på bevegelsene i rommet. Vi har en liten visning siste dagen. Så fint! Men du må si noe mer på slutten, sier de. Du må tilbake til Bauker.

Jeg strever alltid med slutten av en forestilling. Alltid.

Dagen etter sender Simone meg en tekst hun har lest inn på telefonen tidlig om morgenen. Den myke, ettertenksomme, konsentrerte stemmen hennes snakker rett inn i øret mitt gjennom hodetelefonene, så tett. Såre ord om lengselen etter felleskap, om tiden på Bauker, om forsoningen med faren, om sorgen over å være så alene. Så mye ensomhet, så mye styrke. Det blir slutteksten i forestillingen

 

 

Hurdal, september 2019

 

Simone har hentet en tilhenger, vi pakker alt på den, rammer til veggene, kasser med kopper og utstyr, puter i drøssevis, og masse greier inne i bilen, det er stappfullt. Vi skal til Hurdal og ha residens og førpremiere  på Bærekraftfestivalen om en uke. Yasin møter oss med bobilen sin, det er hjemmet hans, han bor faktisk i en bil. 

Vi rigger oss inn i Samfunnshuset i Hurdal, drevet av eldre menn som alle stemmer Fremskrittspartiet. De er kjempehyggelige, hjelpsomme og glade for at vi er der. Vi som jobber så mye med fordommer, møter oss selv der.

Rommet er klassisk bygde-samfunnshus og veldig sjarmerende.

Samtidig bor vi i økolandsbyen, der er det urtete og yoga og alternativ stemning. Vi er midt i New Age som kom til Bygda. 

Yasin setter lys. Så bra forestillingen er blitt, sier han.

Harald kommer på Bærekraftfestivalen, slik han pleier hvert år. På markedet utenfor har han rigget opp et bord med fargerik duk der han selger penduler, magiske steiner og regnbue-bøkene til Benedicte. Andre selger nybakte økologiske kanelsnurrer, hjemmestrikkede luer, vevde tepper og herlige supper. Seinere på kvelden skal det være konsert på låven.

Vi er klare i samfunnshuset, publikum strømmer til, folk fra bygda, folk fra festivalen, vi må sette ut ekstra stoler. De ler. Det er godt og varmt og fint. Jeg liker at vi ikke er i en black box. Harald får gjennomgå i forestillingen, men det er med dyp respekt og uendelig kjærlighet.

Han gråter, tar imot, kommer opp og tar applaus sammen med Simone og er mektig stolt av sin datter.

 

Fjaler, september 2019

 

Det er som vanlig meldt regn når det er teaterfestival i Fjaler, vi har med tykke gensere og regntøy i ryggsekkene. Lokalbefolkningen åpner husene sine for de tilreisende. Vi får hvert vårt store rosa rom, med oppredde senger, håndklær, sjokolade og eget bad. Vi ler og får lyst til å hoppe i sengene.

Lokalet vi skal spille i er midt i Fjaler, et bedehus, perfekt. Vi rigger, det er mange gode hjelpere på festivalen. Vi treffer kjente, og inviterer folk til generalprøve dagen etter. 

 

Skoleelever og kolleger kommer til visningen, det er nervepirrende. Når jeg selv skal stå på scenen er jeg nervøs, men aldri noe i nærheten av så mye som når jeg har regi. Nå må jeg slippe forestillingen, jeg kan bare se på og la den leve sitt eget liv. Jeg har ikke kontroll lenger. Alt er opp til Simone og Yasin.

Etterpå sitter vi i putene, Line Rossvoll fra Dramatikkens Hus er der, Fredrik Floen og Runa Skolseg, Sara Baban, Ketil Lund og mange flere fantastiske mennesker. Fine tilbakemeldinger. Vi er i høyspenn.

Premiere

 

Premiere er kl 14. Programmet er tett på denne festivalen, folk kommer løpende fra et arrangement med Simon Malkenes som knapt er ferdig. Det er stappfullt. Simone er nervøs, det hakker. Litt stivt. Ikke mye, men formen på dette arbeidet er så direkte og pratete, så personlig, jeg vet at hun har en vanvittig krevende oppgave. Hun står der alene uten særlig hjelpemidler. Simone er beundringsverdig modig.

Etterpå  drikker vi vin av pappbeger på bakrommet. Vi ser flere forestillinger den kvelden, og forbereder oss til å spille dagen etter.

Når Simone neste dag er 100% på plass, så er bare forestillinga så utrolig mye bedre. Hun har full kontroll, varierer, leker med rytmen, har herlig kontakt med publikum. Folk ler, humrer, og jeg koser meg, slapper av, nyter å være der.

Det er et sted i forestillingen der jeg alltid får klump i halsen og må svelge unna tårene. I siste scene sitter Simone på kofferten, ser ned før hun løfter blikket, tar sats, og forteller at hun etter hver premiere, etter uker og måneder med fellesskap i arbeidet, sitter igjen alene. Helt alene. Hver eneste gang. Jeg vet at det er sant, og det er nesten ikke til å bære. Det er hun som må slepe scenografien inn i et provisorisk lager, fixe bilen, skrive rapporter, levere regnskap, legge turnéer, og søke penger til neste prosjekt.

Jeg har klamret meg fast litt likevel. Dukket opp når hun har spilt på Fossekleiva, i Tønsberg, i Larvik, I Oslo. Og jeg nyter å se forestillingen, hver eneste gang. Ikke fordi jeg føler at jeg må, men fordi jeg vil være en del av dette som har hatt en så stor plass i mitt liv siden den sommerdagen på Hvaler, for nesten tre år siden, da vi fnisende og skravlende vandret på stien og fantaserte om hva vi kunne finne på sammen.

Porsgrunn, mars/april/mai 2020