Etter avlysningen av PIT/Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival i 2020, ble årets festival delvis preget av sorg og savn, men også av glede. Gleden over endelig å få lov til å spille for publikum ble uttalt mange ganger, til tross for at maks antall publikummere pr forestilling var 50 stykker. Den optimistiske festivalledelsen hadde solgt flere billetter enn det skulle vise seg at smittevernreglene tillot. Men det lot seg løse. Kompaniene snudde seg rundt og kjørte doble forestillinger for at flest mulig skulle få oppleve teater og dans.

«Dette har vi venta på» var Porsgrunn Dagblads overskrift til reportasjen om åpningsforestillingen, Jo Strømgren Kompanis A Dance Tribute to the Art of Football. Neste år feirer forestillingen 25 år, men det som omtales som «en moderne klassiker (…) og den største eksportartikkelen norsk dans har hatt noensinne» har aldri vært spilt på PIT. Den livsbejaende produksjonen satte en standard for den rent norske festivalen, som – skulle det vise seg – fikk både opp- og nedturer med hensyn til stemningsinnhold og kvalitet.

Nina Ossavys urpremiere

Festivalen var mer enn gamle travere. Nye produksjoner, som Theater Corpus’ Simplicissimus og House of stories’ Tiden uten bøker, ga festivalen et aktuelt preg. Jeg fikk ikke sett Sanden Kulturupplivingars Aage og eg, men Leif Arild Sanden og Tor Arne Ursins reise i den folkelige predikanten Aage Samuelsens verden burde ha alle elementer til å bli bra teater. Størst spenning knyttet seg til urpremieren på Nina Ossavys Sangen blir borte. Etter kontroversene rundt Døden kommer ikke med ljå i 2019, har hun nå vendt blikket innover.

Sangen blir borte er en ytre sett enkel forestilling om skuespillerens forhold til hennes stadig mer demente mor. Opplevelsen av at hun og minnene hennes gradvis forsvinner, og at det etter hvert blir datteren som må synge for den moren som alltid sang – det er en smertefull prosess som Nina Ossavy videreformidler på en utmerket måte. Morens mange «vondter» i form av smerter i kroppen blir stadig verre samtidig som demensen blir mer alvorlig. Det mer enn antydes at moren har hatt en vanskelig familiehistorie når Ossavy sier «kroppen husker». Før dette har hun fortalt om morens slektsforskning, og at hun hadde sporet familien tilbake til 1200-tallet. Det at datteren fikk vite om dette ved en tilfeldighet, sier sitt om en generasjon som ikke snakket om det som var vanskelig.

For privat?

Nina Ossavy er alene om å fortelle historien, selv om hun akkompagneres av Henning Farner på fiolin. Han opptrer i all hovedsak som en skygge, uten replikker og med en underordnet tilstedeværelse på scenen. Men musikken han har skrevet sammen med Ossavy setter sitt mollstemte preg på forestillingen. Når Ossavy bidrar på trekkspill får sangene en sårbar klagetone som forsterker tematikken. Men selv om historien har form av en nedadgående spiral, har den sine gode øyeblikk, blant annet formidlet gjennom Magnus Doratis filmopptak av Nina Ossavy og moren. At filmene er profesjonelt laget vises ved at de er gitt et amatørmessig preg. Helt til slutt ender forestillingen med en kakofoni fra de mange høyttalerne og kassettspillerne på scenen. De utgjør de viktigste elementene i en sparsom scenografi. Morens fortvilte meldinger fra telefonsvareren ender med et lite håp i det siste utsagnet: «Det ordner seg.»

Nina Ossavy har tatt tak i et allment problem som mange opplever. Teksten og forestillingen er nær og sårbart følsom. Geddy Aniksdals regi fremhever det intime i historien. Dessverre løftes den ikke ut av den private sfæren. Etter at forestillingen var slutt satt jeg igjen med en følelse av å ha tråkket rundt i Ossavys private familieforhold. Jeg lurte på hva hun ville med oppsetningen. Slik den fremstod på generalprøven manglet oppsetningen den distansen som kunne gitt den allmenn virkningskraft og politisk konsekvens. Ett eksempel er scenen der hun forteller om at moren lå på gulvet og skrek da hun kom på sykehjemmet. Bak henne stod en pleier med armene i kors, uten å gjøre noe fordi vedkommende hevdet at moren var trassig. Det kunne blitt heftig systemkritikk, men i sammenhengen ble det ikke løftet ut over dette enkeltmenneskets uforstand.

Flere familiehistorier

Nevnte GeddyAniksdal har selv skrevet manus og fremstiller hovedperson i stykket Aluminiumsongar, en teaterkonsert som beveger seg «i grenselandet mellom Kurt Weil, rustne arbeidersanger og skjør, rytmisk visepop.» Den hadde premiere på Friteatret i Porsgrunn i 2018, og nå var den satt på plakaten for å feire plateslipp med låtene fra forestillingen. Det skulle vise seg at skjebnens koronaironi slo til for fullt: Vinylplatene befant seg fortsatt på presseriet i Belgia. Det eneste de kunne vise var et LP-omslag.

I likhet med Nina Ossavys Sangen blir borte, bygger Aluminiumsongar også på manusforfatteren/skuespillerens private familiehistorie. Fellesnevneren er at begges foreldre sang mye. Men der Ossavy formidler en negativ erfaring, er Aniksdals fortelling en positiv og glad forestilling. Også når erfaringene som formidles har et negativt innhold. Som i tekstlinjen «Ho har sår som ikkje gror», som pakkes inn i en atmosfære av omsorg og medfølelse. Eller i dette verset, som skildrer farens demens:

Då var Papan deira og ein merka mann

innlosjert i gamle mann sitt siste land

men han der kunne jaggu trivast over alt,

snakka med ein stein, dansa med ein halt

Aniksdal har bygd tekstene over sin egen oppvekst i aluminiumsbygda Årdalstangen innerst i Sognefjorden. Men det stopper ikke der. Vi blir tatt med ut i verden, til Bergen og til sjøs. Komponist Guttorm Guttormsen har gitt tekstene et variert og medrivende tonefølge, fremført med driv og samkjørt musisering av Samlebandet. Det opplevdes som at teaterkonserten var ferdig alt for raskt, selv om publikum fikk bonusen av å ha forfatterlegenden Kjartan Fløgstad med som innleder/forsanger. Og at det var en teaterkonsert vi var vitne til, var det ingen tvil om: Selv om publikum kom med oppfordringer, var det klar beskjed: Her kommer ingen ekstranumre. Aluminiumsongarer en fiks ferdig, velkomponert forestilling som har funnet en form der innholdet er perfekt tilpasset det omfanget forestillingen skal ha. 

Historisk friteater

Aluminiumsongar inngår i en lang historie med musikalsk funderte forestillinger fra Grenland Friteater. Da en av landets eldste frie teatergrupper startet opp PIT/Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival i 1995, fikk de anledning til å bygge ut formatet. Det startet med en dramatisering av Arthur Omres roman Smuglere fra forbudstiden på 1930-tallet. Den innledet en serie forestillinger med utendørs vandreteater, ofte bygd på lokal historie med nasjonal overbygning. Til jubileet i fjor skulle de spilt Herøya 1943, om den allierte bombingen av industriområdet der de tyske okkupantene hadde bygd både en magnesium- og en aluminiumsfabrikk. De var vesentlige i tyskernes krigsmaskineri, og lørdag 24. juli 1943 slapp 167 amerikanske bombefly 1650 bomber. Selv om 55 mennesker ble drept, er denne katastrofen i stor grad sklidd ut av det kollektive minnet.

Herøya 1943 vil først bli vist neste år, men under årets PIT holdt forfatter og regissør Tor Arne Ursin et foredrag om produksjonen. Her var det flere detaljer og historier som «alle» har visst om, men som er blitt dysset ned. Det ligger atskillig sprengkraft i fortellingen, og detaljer han fortalte om oppleves aktuelle den dag i dag. For eksempel hvordan tvangsarbeidere fra Balkan hver eneste dag ble marsjert gjennom byen med militær eskorte, fra en arbeidsleir på nordsiden av byen til Herøya. Eller hvordan Norsk Hydro aktivt samarbeidet med tyskerne så fort okkupasjonen var et faktum. Etter krigen gikk industriherrene fri. Det er en glemt del av historien som blant annet Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan har trukket frem i lyset igjen.

Utsatt

Utsettelser kan ha mange grunner, pandemien er én av dem. At Sagliocco Ensembles To ord! knapt er blitt vist siden urpremieren i 2018, skyldes mer private forhold. Grunnet utsettelsene ble forestillingen under PIT 2021 omtalt som en premiere. Guandaline Sagliocco har et renommé som komisk skuespiller, blant annet med underfundig-morsomme forestillinger om kunst og kultur. I våres har hun spilt to utgaver av Kunst-for-mingling, en humoristisk formidlingsforestilling om billedkunst i Porsgrunns Galleri Osebro.

Siden jeg har anmeldt to av hennes tidligere forestillinger, pluss at jeg hadde sett en av forestillingene i Galleri Osebro, ble PIT-oppsetningen en stor overraskelse. Forventningen om enda en underfundig, lavmælt komisk forestilling ble raskt parkert. To ord! er en dypt alvorlig forestilling om en utsatt kvinne som presenterer historier fra sitt liv gjennom de tingene hun trekker opp fra sin omfangsrike veske. Teksten er skrevet av den franske, prisbelønnede samtidsdramatikeren Philippe Dorin. Selv om livshistorien har stort alvor med klare antydninger om en psykiatrisk historie, er det også smått absurde situasjoner som lokker frem smilet: Det er unektelig et paradoks at en kvinne som går rundt med 500 000 euro i vesken, også har fått et brev fra kommunen der hun trues med utkastelse fra leiligheten.

Globalt og lokalt

Med To ord! greier Guandaline Sagliocco å bygge spenning uten å overspille. Hun bruker noen av sine vante, gebrokkent-språklige triks, men først og fremst gir hun kvinnen en tvetydig tolkning som får frem det store spennet i et psykisk utsatt menneskesinn. Hun gir de irrasjonelle og motsetningsfylte historiene en sprengkraft som fascinerer på et menneskelig plan. At scenografien er av det sparsomme slaget godtas fordi det eneste scenografielementet, et grått bakgrunnslerret, brukes aktivt med god lyssetting. Men lyssettingen virker også negativt for denne tilskueren: Tre dempede, frontalt og lavt plasserte lyskastere var ikke nok til å veie opp den sterke lyssettingen fra sideflankene. Denne typen lyssetting brukes mest i klassisk ballett, men her virker den fremmedgjørende og uheldig.

PIT-festivalen var preget av koronapandemien på flere måter, først og fremst fordi de store publikumsfestene med brosteinsball og gjøgleraktiviteter i sentrum ble avlyst. Men ett enkelt innslag ble det plass til i sentrum: På Meieritorget hadde Erler Kompani satt opp en campingvogn og et telt der de inviterte inn ungdom til en 25 minutters forestilling med skrekk og gru. Inn i det ukjente var så hemmelig at den ikke stod omtalt i programmet. Det er en kompakt forestilling for ungdommer som ikke er interessert i teater. Den fungerer godt fordi den ikke legger skjul på noen ting. Kompaniet er bånn ærlige om alt som foregår, ingen detaljer forblir hemmelige, og alle spørsmål blir besvart. Og ungdommene får ristet litt i fascinasjonen for skrekkhistorier. Dette lavterskeltilbudet er symptomatisk for en festival som tar sin lokale tilknytning alvorlig, og som har forstått at de bygger legitimitet ved å møte lokalbefolkningen med teater som angår dem.