Bondeopprøret 1540

Om forestillingen

Ved kirken i Hjartdal står det en minnestein over bondeopprøret i 1540.  Steinen er et minne om en dramatisk og tragisk hendelse da bondehæren  brutalt ble slått ned av kongens hær etter først å ha lagt ned våpen mot løfte om fredstinginger. På prestegården ble fem av lederne for bondehæren  halshogd  med den sjette som bøddel. Alle bønder i flere prestegjeld måtte betale harde bøter for å ha trossa kongens befaling om ulike tjenester til kongens bergverksfolk ved Sundsbarm gruver.

Bakgrunnen var at det 80 år før sølvfunnet på Kongsberg og 100 år før kobberdriften ved Røros ble funnet kobber og sølv ved Sundsbarmvatnet. Etter at Hamarbispen Mogens hadde fått skjerpeløyve i 1524, tok kongen selv over gruvedrifta i 1537 året. Han sendte tyske bergverksfolk for å drive gruva og med kongebrev i hånda la de store krav til lokalbefolkningen om leveranse av mat, brensel, transport m.m. Bergverksdrifta blei et alvorlig åk og misnøyen vokste seg farlig sterk.

Telebøndene kunne ikke lenger finne seg i oppførselen til de fremmede. I mange hundre år hadde telebonden vært selvstendige og herre i eget hus, stort sett uten innblanding fra styresmaktene. Øvre Telemark ble kalla skattlandet. De fikk egne skatteordninger og de lokale tingrettene hadde stort selvstyre. Det ble nå stor misnøye med innføring av kongeskatt, bergverksdrifta og reformasjonen med ny tro.

Etter at bøndene hadde fantejaget de tyske bergverksfolka sendte kong Christian III soldater fra Akershus Festning for å slå ned opprøret. Kongens menn som var bevæpna med fyrrør (børser) ble leia av Hans van Dreysel, trolig en tysk eller hollandsk offiser. Bøndene var væpna med økser, sverd og buer. De lå i bakhold i den trange Ambjørndalen mellom Hjartdal og Svartdal.

To danske ”parlamentørar” i full embetsdrakt fikk kontakt med bøndene og på vegne av Akershuskommandanten tilbød dem fred og gode vilkår dersom bøndene la ned våpna. Etter en vanskelig rådslagning fant bondehæren det riktig å akseptere tilbudet. Frykten for de nye ”fyrrøra” var stor. Første tirsdag etter Olsok la bøndene ned våpna ved Bågålia ikke langt frå Hjartdal kirke. Straks etter blei de omringa av danske soldater og tatt til fange. Fem av bøndene sine ledere ble henrettet og den sjette måtte være bøddel for å redde livet. Navn som Mannebeinåkeren, Blodåker og Bågålia minner om det som hendte.

Halshoggingene og seinere harde bøter følte telebøndene som et alvorlig svik fra kongen. I deres tradisjon var ”en mann en mann og et ord et ord”. Historikeren Halvtan Kodt mente at det som skjedde i Hjartdal er noe av forklaringa på den utbrette mistroheten mot øvrigheten som har holdt seg i øvre Telemark.

Regi og manus: Tor Arne Ursin

Dramaturg: Jesper Halle

Nils Sletta: Grutte, veidemann

Lars Vik: Klaus Bille, dansk riddar

Lars Sørbø: Svein, bror hans

Hæge Manheim: Åste, syster hans, nonne

Silje Vareide: Hæge, Sveins brur

Knut Espelid: Tov, far til brura

Eivind Mørch: Herr Nils, katolsk prest

Joakim Dan Jørgensen: Herr Peder, protestantisk prest

Even Bolstad: Heinrich, tysk bergmann, Sondre, slåsskjempe

Tommy Henriksen: Wolf, tysk bergmann, Hans van Dreysel, tysk landsknekt

Olav Hanto: Olav Håkinsson

Scenograf: Hans Georg Andersen

Kostymer: Katarina Barbosa Blad

Komponist: Vidar Ytre-Arne

Produsenter: Nicolai Riise og Dag Haddal

Premiére: 19.august 2005