Herøya 1943 og andre historier

Mer om forestillinga HER

Artikkel skrevet av Tor Arne Ursin. Publisert i Telemarksavisa 11.06.2020

Nettopp i disse dager skulle Grenland Friteater hatt premiere på den store forestillinga om bombinga av Herøya i 1943 og spilt for tusenvis av mennesker som har kjøpt billett. Manuskriptet var klart og alt lå til rette for å starte de praktiske prøvene da Korona-epidemien slo til. Nå må vi la manus ligge til neste år for å kunne realisere prosjektet. Det er et manus som bygger på de faktiske hendelsene, men der alle karakterene – bortsett fra noen få – er fantasi og diktning.

Aldri før har vi opplevd så stor forhåndsinteresse for en ny forestilling. Jeg tror nok det henger sammen med at vi forteller om vår nære historie og hvordan folk her har opplevd å bli virvlet inn i store, for ikke å si globale og verdenshistoriske begivenheter.

Denne uka blir det allikevel servert nettopp noen historier av denne typen med forestillinga Porsgrunn forteller på Bymuseet i Porsgrunn. Det er i utgangspunktet et langt mer smålåtent og stillfarende evenement enn det blodige dramaet om bombingen av Herøya. Like fullt blir det en forestilling med fortellinger fra et lokalt perspektiv i lys av globale forhold og fortalt av folk selv.

Etter mange år er det blitt et varemerke for oss i Grenland Friteater å fortelle historier nedenfra og å dra fram lokale historier og diskutere lokale forhold – selv om det gjerne er i et større, ja noen ganger internasjonalt perspektiv. Det kan høres ut som en selvfølge, men det er nok ikke det. Dessverre, vil jeg si. Jeg skal ikke uttale meg om andre kunstgenrer, men innenfor scenekunsten har vi sett en sterk sentralisering de siste tredve årene, både av temaer og aktivitet. Det har å gjøre med mange forhold som det tar for lang tid å komme inn på her.

Med ujevne mellomrom kommer det stadig oppslag i media om manglende publikumsoppslutning rundt scenekunsten. Jeg er ikke for kommersialisering på noen måte. Men det gjelder nå å være litt praktisk! Lag teater om folk fra Telemark, med folk fra Telemark og for folk fra Telemark, så kommer de nok. De har vært min leveregel de siste åra. Ja, etter regionreformen må jeg vel gjøre regelen om til også å omfatte Vestfold, men det skal nok gå greit! Lager en noe om bestemora eller om det som foregår på torget, og passer du på å dra med deg noen amatører foran eller bak scenen så kan du banne på at de tar med seg både kjerringa og Evensen og svigermor og flere til og kommer for å se. Hvis du da har laget noe som ikke bare er bra, men som er så klart og tydelig at det ikke krever en dyp interesse for scenekunstens egenutvikling hos tilskueren (Joda, joda, noen av oss fagidioter har den interessen fortsatt!), så tror jeg mange av dem kommer igjen også.

Da har du ikke bare fått til en enkelt suksess, men du kan få noe til å vokse. Det er det som opprinnelig ligger i ordet kultur: «av latin ‘dyrke, pleie’». Det er det man gjør for å få et frø til å gro eller en plante til å vokse eller når man bruker en bakteriekultur til å lage yoghurt eller en surdeig til å bake brød. Uansett tar det tid og det må skapes nedenfra og opp.

Forestillinga om bombingen av Herøya i 1943  blir andre forestilling i en trilogi med tema fra Porsgrunns historie i åra like før, under og etter annen verdenskrig. Første forestilling var Meierislaget 1933, som hadde premiere under Teaterfestivalen i 2018 og som ble satt opp om igjen i 2019. Den tredje forestillingen skal handle om den tidlige etterkrigstida, om overgangen fra varm til kald krig, fra motstandskampen mot nazismen til striden omkring norsk NATO-medlemskap med den store streiken på Herøya i 1948, som fokuspunkt.

Gjennom hele denne perioden var Porsgrunn med de nærliggende anleggene til Norsk Hydro på Herøya – Norges største arbeidsplass gjennom generasjoner – en sentral arena for en rekke politiske og økonomiske kamper som har formet det samfunnet vi har i dag – det som ofte går under betegnelsen ”den norske modellen”. De to store begivenhetene som står som ”inngangs- og utgangsportaler” for perioden er kampen mellom streikende arbeidere og politi under Menstadslaget i 1931 og oppgjøret i fagbevegelsen mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet under streiken på Herøya i 1948.

Det er også en ambisjon med trilogien å trekke fram mindre kjente sider av historien. I så måte var det nærmest helt ukjente Meierslaget et naturlig valg som tema for den første forestillinga – framfor det sagnomsuste Menstad-slaget.

Det allierte bombeangrepet på Herøya lørdag 24. Juli 1943 er den suverent største enkeltbegivenheten i Porsgrunn under annen verdenskrig, for ikke å si i Telemark. Det er også det store vendepunktet i krigen både på lokalt plan og for Norsk Hydros virksomhet i det hele. Fra 1941 og fram til angrepet var Porsgrunn preget av det enorme anlegget, som ga arbeid til mange. Bombingen satte ikke bare en stopp for det, men også for Hydros omfattende samarbeid med tyskerne.

Allikevel har ikke denne skjellsettende hendelsen fra annen verdenskrig vært mye omtalt – i hvert fall ikke hvis vi sammenligner med begivenhetene på Vemork og Rjukan. Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå grunnene til det. Tungtvannsaksjonen på Rjukan er en heltehistorie om edel dåd med klare hovedkarakterer. Det får en nesten til å tro at Norsk Hydro var motstandere av å produsere tungtvann for tyskerne! Historien om angrepet på Herøya er ganske annerledes og passer ikke inn i den historien vi nordmenn har hatt lyst til å fortelle om hva som skjedde under krigen. Jeg husker at første gang jeg hørte om det, så trodde jeg det måtte være en feil. Har amerikanerne bomba oss på Herøya? Hvorfor det? Var ikke vi på samme side mot nazistene?

Etter krigen ble det satt i gang etterforskning av Norsk Hydro for kollaborasjon med tyskerne, men det første aldri til noen tiltale. Uansett var det ledelsen i Oslo som var i fokus for etterforskningen. Det ble aldri reist tiltale mot noen lokale aktører blant de mer enn 4000 på Herøya.

Selv om mye er kjent om selve angrepet, bl.a. gjennom en omfattende rapport fra Eidanger Salpeterfabrikker, hviler det allikevel et stort mørke over mange sider av industrianlegget til Nordisk Lettmetall. Hydro var flinke til å skjule sine spor. Selv om folk i Porsgrunn i allmenhet kjenner til at «det var tyskerane som bygde magnesium’en», er det mye som har vært uvisst, glemt eller skjult.

Det er for eksempel bemerkelsesverdig få historier om det store antallet tvangsarbeidere som var med på anlegget – særlig i forhold til dokumentasjonen som finnes fra liknende anlegg i Årdal og Sauda. Hvem var de? Hvor kom de fra? Hvor ble de av etter at anlegget ble nedlagt?  Noe av det samme kan man si både om dem som arbeidet på anlegget på regulært vis og om soldatene i SS Vaktbataljonen, som ble satt til å passe på anlegget.

I snart to år har jeg lett i arkiver og bøker og snakket med folk for å kunne skrive manuskript til forestillingen. Hva skjer med det samfunnet som blir lokket eller tvunget inn i et fatalt rustningseventyr? Hvilke dilemmaer havner folk i? Hvilke tanker og vurderinger gjør ulike mennesker seg? 

Jeg har funnet mange ukjente opplysninger og kommet over faktiske hendelser som har vært lite omtalt, men det ville være feil å si at jeg er kommet til bunns i hva som skjedde på Herøya i 1943. Arkiver er kastet, dokumenter er brent. Mange historier er nok borte for alltid. Borte fordi aktørene ikke har hatt lyst til å fortelle, enten det nå er fordi de har hatt noe å skjule eller kanskje bare fordi de har lagt det bak seg og ønsket å se framover til lysere og bedre tider.

Men der dokumentene mangler og kildene tier, der får man dikte.