Adresse
GF støttes av
Designet og utviklet av: 
De vinker borte fra billettluka. Administrasjons-sjefen ser fortvilet ut. Vår ellers
så sindige regskapsfører er blek. Jeg ser ut på en mur av anspente ansikter i
mørket. Hva skal vi gjøre?
Det har kommet for mange folk! Kan vi slippe alle inn? Hva med de som ikke
får billett? Kan vi sette opp en ekstra-forestilling? Alle vil se SMUGLERE!
Joda, jeg har vært med på det før, i Spania, i Italia og i Polen. Jeg husker
opplevelser hvor det er så tjukt av folk at vi må avlyse fordi det ikke er plass
igjen til skuespillerne. Men det var der det, og ikke her! Husk hvor vi er!
Det er helt sprøtt! Vi er i vår hjemby, Porsgrunn, Riksteatrets skrekk. I tjue år
har vi arbeidet her uten å ha problemer med for mye folk på forestillingene.
Joda, jeg vet at barneforestillingene har vært overfylte. Men dette er noe
annet! Dette er en av våre voksenforestillinger!
Og så er det ikke engang noe vi har brukt lang tid på, det er noe vi har gjort
på fem dager. For en uke siden eksisterte ikke en eneste av disse scenene.
Det er da ikke lenger enn noen timer siden, da kom den vanlige interesserte
gjengen og så på noe vi har brukt år på å få til, noe som er gjennomarbeidet i
minste detalj. Jeg får bare gi meg over.
Vi hadde jo merka at dette plutselig var noe folk gjerne ville se helt fra vi slapp
ideen overfor pressen. Lars var frekk i kjeften og la ut om en ny forestilling
som skulle foregå på elva: SMUGLERE, fritt etter Arthur Omres roman! Svært
fritt, synes nå jeg. Den eksisterer jo ikke på papiret en gang! Det var et par
måneder siden det og fram til premieren.
Det er første gang jeg har vært med på at pressen har ringt oss for å høre
hvordan det går med prøvene, og om de kan få lov å komme og ta noen
bilder underveis? Eller at gamle venner fra skolen har stoppet meg på gata for
å si at de vet hva vi holder på med og lover å komme på premieren. Og uten
at vi har begynt prøvene på forestillingen!
Men egentlig hadde jo dette begynt mye før. Et par år tidligere husker jeg
Trond og jeg rota rundt her nede i mørket langs elva en sein høstkveld og
tenkte på å få til noe utendørs. Det led mot 100-års jubileum for Arthur Omre.
Fra Friisebrygga kunne vi se over til huset der han bodde den siste tida.
Mange år tidligere hadde vi hatt suksess med å spille utendørs i utlandet, med
et konsept vi først kalte ”Forestilling for en fasade” og siden ”Thriller”.
Publikum ble plassert foran fasaden til et hus, mens handlingen foregikk inne i
huset og på plassen foran.
Utgangspunktet var allehånde klisjeer fra kriminalfilmer; ensomme detekstiver
i dress, vakre damer i aftenkjole, dansescener, shoot-outs, revolvere,
limousiner, som ble tilpasset den aktuelle situasjonen.
Ett sted lå det en frisørsalong tvers overfor huset vi spilte i; da laget vi
øyeblikkelig en scene med mafiabossen som barberes. En gang hadde vi til og
med en engelsk butler. Han stilte i eget kostyme og så ut som han kom rett ut
av en Agatha Christie-serie.
Disse forestillingene var en av flere forestillinger som kom ut av en lengre
research på hardkokte amerikanske kriminalromaner. Og mye av inspirasjonen
til det igjen kom fra noen essays av Kjartan Fløgstad: ”Den dialektiske
detektiv”, ”Tordenveien”, ”Loven vest for Pecos” og andre artikler som
prøver å
vise verdien i mye av den såkalte populærkulturen. Den interessen var vi
ganske alene om blant våre kolleger i gruppeteatret, noe jeg fortsatt finner
overraskende.
Og via Kjartan Fløgstad og hans pikareske arbeider- og sjøromaner føles ikke
veien så lang tilbake til gamle Porsgrunn. Porsgrunn er et industrisamfunn som
Sauda, satt sammen av folk fra alle kanter av landet som kom til fabrikkene
fra dalene og bygdene over hele landet. Rallare fra anleggene på Rjukan,
bønder, sjøfolk, fiskere fra Nord-Norge og deres familier som ble arbeidere,
håndverkere og ingeniører i neste generasjon.
Flere har sagt til meg etterpå: ”Selvfølgelig måtte en forestilling som
Smuglere
bli en publikums-suksess”, som om det var noe vi hadde kalkulert med. ”Det
kan da ikke ha vært noen overraskelse?”
Men for meg var det det. Jeg har vært så vant til å arbeide isolert og lenge
med å lage forestillinger, og etterpå å måtte jobbe for å finne et publikum.
Og mange av tankene bak ”Smuglere” har vi arbeidet lenge med – uten at
særlig mange har visst om det. Men at det plutselig skulle bli til noe ”alle”
ville
se – det var mer enn en overraskelse.
FRA PROGRAMMET:
Forestillingen er tilegnet Hans Jørgen
– som lærte oss å sette pris på byen vår, og som introduserte oss til Arthur
Omre’s bøker.
Gamle steder og bygninger skjuler historier – noen mer dramatiske enn andre.
Hva om vi lot de gamle bygningene i byen ved elva få liv og spant en historie
rundt noe som kunne ha skjedd en gang? Ikke en hvilken som helst historie,
selvsagt, nei, en historie som i en kriminalfilm denne gang, med en mørk og
fristende handling…
Smuglere henter inspirasjon fra forbudstida i 20-åra, da det var gode penger å
tjene på å smugle sprit. Og selvsagt bygger forestillingen på Arthur Omre’s
berømte roman, som vi har forsynt oss grådig av for å lage vår egen historie.
Men Smuglere handler også om spillere, om folk som faller for fristelsen, som
sier farvel til den trygge, borgerlige tilværelsen i jakt på penger, spenning og
liv: Det går nok en tur til!
…Men ingen har ennå funnet noen måte å ta et endelig farvel med politiet på.
