OM Å TRO PÅ NOE, av Anne-Sophie Erichsen

Av Anne-Sophie Erichsen.
Publisert i Spillerom, 1996

Jeg leste netopp et intervju med en 23 år gammel norsk forfatter, som sa at
typisk for hennes generasjon er at de ikke tror på noe.

Etter å ha lest et manuskript om Hans Jacob Nilsen og norsk teater på 30-
tallet, blir jeg nesten misunnelig på tiden da teater hadde en opplysende
funksjon – før TV apparatene gjorde sitt inntog i alle stuer og soverom og
bombarderte folk med informasjon.

Teatret har ulike funksjoner. Ennå fins det steder der teaterfolk blir fengslet
for sitt arbeid, der de må lure sensuren, der de må opplyse om farer og
advare folk .

Fra mine foreldres generasjon kommer ofte spørsmålet:’Hva er samfunns-
nytten av det dere gjør?’

Vårt arbeid er ikke samfunnsnyttig i noen målbar forstand. Vi strever for å få
fram våre forestillinger, spiller for få folk, maser for å få solgt dem. Hva er
vitsen ?

En gang kom et menneske bort til meg etter en av våre forestilliger og sa at
den hadde gitt henne tilbake livslysten. Troen på livet. Det er vel litt drøyt å si
at det er vår oppgave. Men jeg vil gjerne at det skal være sånn.

Jeg siterer Kirsten Hastrup:

Whereever it occurs, I would contend that the theatre stage is a liminal space,
and that acting means working on the threshold between the world of actuality
and the world of possibility. From the margin of actuality theatre provides a
magical mirror in which the audience sees – not itself and its own distorted
image as realist theatre often seems to think – but the unknown image of
another world. In the mirror created by the actors’ technique of enchantment
the spectators see what they are not, but could possibly become. It is the
artistry of the actor not the art of theatre itself which makes this happen.