Mini-intervju med Lars Vik
på Det Åpne Teater med ”Fomlesens Ferie” ,
vinter
2002:
– Er barn egentlig interessert i teater?
– Hvis forestillingen er bra nok og teater nok så er min erfaring at barn er
umettelige på levende underholdning. Det er kjedelig å sitte foran TV eller
dataskjermen i lengden. For meg er teater et unikt, uforutsigelig møte mellom
sal og scene. På sitt beste: en energiutveksling uten like.
– Hvorfor skrives det så lite dramatikk for barn og unge?
– Det skrives kanskje ikke så mange manuser på tradisjonelt vis, men det
skapes desto mer – ikke minst blant friteatre. Den Kulturelle Skolesekken har
virkelig satt fart i produksjonsmiljøene, nå gjelder det å holde kvaliteten oppe.
Det er fare for at alt som har med barn å gjøre behandles som noe
annenrangs i det offentlige rom. Noen ganger kan det virke som om de eneste
som virkelig tar barn på alvor er reklamebransjen.
– Men du har spilt teater for barn i over tjue år, hvorfor?
– Fordi det er morsomt, folksomt og livsbekreftende. Dessuten er barn er det
beste teaterpublikum, de eier ikke dannelse. Som skuespiller synes jeg det er
praktfullt å bryne meg på dem. En vet aldri hva som skjer i neste nå.
– Hva er galt med klassikerne?
– Det er ikke noe galt med Egner og Lindgren, tvert imot. Det som er galt er at
det kan virke som om de ”gode gamle” helt skygger for nye talenter, nye
historier. Norske teatersjefer er sannelig ikke seine med å gripe til de velkjente
traverne når de trenger å fylle opp salongen. I lengden er denne
repertoarpolitikken reaksjonær, direkte pinlig.
– Hva vil du med Fritjof Fomlesen?
– Jeg prøver å gi tilskuerne en god latter – sammen. Og kanskje en liten
ettertanke? Og en salig følelse av at dette, dette kan bare skje på teatret.
– Hvor lenge har du tenkt å holde på med Fomlesen?
– Så lenge jeg greier jeg greier å holde meg på beina. Eller rettere sagt: så
lenger jeg greier å ikke holde meg på beina.