Jeg må bare innrømme det. Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake. Både fordi det var en veldig sterk teateropplevelse – og fordi Grenland Friteaters «Herøya 1943» anskueliggjorde hvordan de har det nå, i land ganske nært vårt eget. Altså i Ukraina. Men også i Russland.
Dette var en nypremiere for 2023, men stykket ble sett av mer enn 4000 i fjor. Og jeg har ikke ambisjoner om å anmelde det.
Men jeg opplevde fortellingen fra det som skjedde, det Hydro gjorde – og det som gikk for seg på «Herøen» som Axel Aubert, fantastiske gestaltet av Lars Sørbø, kalte industriområdet der ved Porsgrunn.
Aubert var forresten en legende i seg selv, kjemiker og generaldirektør i Norsk Hydro fra 1926 til 1941. Siden styreformann før han døde 70 år gammel, 16. desember 1943.
Det Hydro gjorde, sannsynliggjort i dette stykket, var å være skammelig opportunistisk. Og påfallende samarbeidsvillig med okkupasjonsmakten. Det de i tillegg gjorde, igjen synliggjort om ikke ugjendrivelig bevist, var å systematisk skjule sine spor. Brenne bevis.
Når sannheten skal fram, og det skal den jo, så viser nettopp denne omfattende framføringen at verden sjelden er helt svart/hvit. De som gikk med tyskerne var ikke nødvendigvis bare onde. De som var nasjonale, var nasjonale i så pragmatisk grad at det var å snu kappen etter vinden. Regissør og manusforfatter Tor Arne Ursin er så god til dette. Ikke være så bombastisk, så fordømmende, så ensidig. Og de som kjempet imot tyskerne, kjempet noen ganger for helt andre verdier enn de norske. Som Stalin. Eller sine egne indre demoner, oppstått på sjøen i 1. verdenskrig.
Den grunnleggende teaterformen som vi får i disse storslåtte historiske bildene fra den fremragende gjengen på Grenland Friteater bygger ofte på de samme visuelle virkemidlene. Det er et bildespråk som nok har en grad av klisjé i seg. Ungene som løper forbi, festene som fører til fyll og litt fanteri. Arbeidsfolk som gjennomgående er noe edlere enn gjennomsnittet. Og alltid en smart kjerring med en røyk i munnviken og en sykkel i nevene. Men det virker. Det hensetter oss til den tiden regissøren vil ta oss. Dette er da også det andre av Ursins trilogi om sosiale og politiske forhold i Porsgrunn. Det første var Meierislaget 1933. Når man så er der, som publikummer. Når man står i et bomberom og synger på en sang som en dansk prest (Christian Richardt) skrev i 1868. Når «Alltid fredig» fanger deg med ord som
Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.
så har han nådd inn. Da har Tor Arne Ursin nådd meg. Da viser han sin kraft som formidler.
Eller når den prinsippløse karrierejegeren Rask får bombesjokk og klamrer seg til hovmesterinnen på adminiet, under bombingen, så rører det noe så dypt menneskelig hos publikum, at det er teater på høyt nivå.
Det gjør at klumpen i halsen truer med å bli til hulking.
Og nok en gang makter teateret å gjøre ting litt tydeligere, litt lettere å forstå for oss som ser på. Spesielt å forstå hvor viktig det er å kjempe imot krig og imot alle dem som bagatelliserer konsekvensene av krig, eller som mener å tro at man finner fred gjennom bomber og granater.
