Tale av Jesper Halle til Grenland Friteaters 40 års jubileum, 2016

Annerledes på en annerledes måte – Grenland Friteater 40 år.

Kjære alle sammen, venner av Grenland Friteater

Jeg er her fordi jeg er bedt om å komme med et blikk utenfra , et såkalt Osloblikk, på dette teateret som jeg er venn av og har fulgt i nesten 40 år. Så det er sagt: Jeg er ikke helt komfortabel med Osloblikket. Det er ofte ganske nærsynt. Det er ikke alltid det rekker så langt som til Bærum, langt mindre til Porsgrunn.

Førti år er steingammalt for en teatergruppe. Jeg skal prøve å si noen ord om hvorfor jeg tror GF har overlevd, og om hva det er som har overlevd.

Noen har sagt at i Norge var sekstitallet tiåret fra 1965 til 75, det tror jeg er ganske sant. I så fall oppstod GF på tampen av 60-tallet, inspirert av den tiden. Det var en tid med store frigjøringsprosjekter; støtte til frigjøringsbevegelser i den tredje verden, radikal politikk på hjemmebane, kamp for utkantene mot sentrum og makten der, og kamp for minoriteters rettigheter. Det var en tid med en utopisk drøm om annerledes samfunn – annerledes liv – annerledes kunst. I det hele tatt – annerledes!

En fare når veldig mange mennesker ønsker å gjøre ting annerledes samtidig er at man risikerer at det som blir annerledes blir annerledes på akkurat samme måten. Og da er det jo ikke så veldig annerledes lenger. Selv om noen har kalt Norge annerledeslandet – er ofte vi nordmenn annerledes på en veldig taktfast måte. Ikke minst da sekstitallet ble søttitallet og et bredt og sammensatt frigjøringsprosjekt endte opp i absolutte spørsmål angående masselinja, partiets ledende stilling og det riktige årstallet for kontrarevolusjonen i Sovjetunionen.

Grenland Friteater gikk aldri i den ortodokse partitro grøften. De var antagelig alt for nysgjerrige til det. Det er sikkert en av grunnene til at de overlevde da 70-talls marxismen imploderte.

Da Grenland Friteater startet opp var de og en håndfull andre grupper blant de første til å bringe nye impulser fra teateret ute i verden tilbake til Norge. De lagde forestillinger som var nyskapende, tilmed banebrytende, og som folk i norsk teater ikke alltid hadde begreper for å forstå eller forklare. De var påvirket av arbeidet til teaterpioneren Grotowski, danske Odin Teatret, Institutet for scenkonst i Pontremoli, og svenske frigrupper. De ble raskt et turnerende gruppeteater, og turnerte mest i utlandet. De var større veldig mange andre steder enn i Porsgrunn, tilmed vi inne i Oslo synes de var veldig alternative og litt skumle.

Så går det 40 – år. Og Grenland Friteater har lagt ned en uendelig mengde arbeid for å skape scenekunst i alle mulige slags former og formater og sammenhenger.

Hva har det gjort dem til? 40 år etter? Bortsett fra middelaldrende?

På mange måter står Grenland Friteater nå for et bredt og folkelig teater; morsomt, fargerikt, tydelig. Ikke for et turnerende, jeg hadde nær sagt bortreist,  gruppeteater. Men et teater først og fremst med lokal forankring og innflytelse.

De er ikke, om de noen gang var det, et teater lukket i seg selv og den konsentrerte kunstneriske utforskingen, men tvert imot et teater som samarbeider på alle mulige og umulige bauger og kanter. Det er bredden i det dette teateret gjør og mangfoldet som nesten er det mest påfallende.

Et nærliggende spørsmål er da: Hva i all verden var det som skjedde og når skjedde det? Jeg tror det skjedde noe omtrent midtveis i 40årsperioden. Et gjennombrudd var forestillingen Smuglere. Omtrent samtidig etableringen av PIT og kanskje også en satsing som Fantasifabrikken. Man traff et større publikum, man samarbeidet mer utover, og man begynte å finne stoffet sitt ikke på den andre siden av atlanteren, men i Porsgrunn, Norge.

Dette kan man veldig karikert se på to veldig forskjellige måter:

Hadde vi en gjeng som egentlig var opptatt av noe nyskapende grenseoverskridende og spennende og så gikk kommers for å overleve?

Eller eventuelt – var de en gjeng selvopptatte særinger som endelig ble voksne og fant ut at de ville kommunisere så folk forstod dem?

Snakker vi egentlig om to teatre her? Eller er det noe som har vært der hele tiden som binder The play is over, Feber og Våkenatt sammen med Harde tak, Reisen til Venezia og Kurt koker hodet? Er de troløse som så mange av oss, eller er det noe de har vært trofaste mot som binder sammen 76 og 16?

Dette var et retorisk spørsmål. Man sier ikke i en festtale på en førtiårsdag at folk ikke har vært trofaste. Så ja – de har vært trofaste. Og idealene de har vært trofaste mot gjør at dette svette skillet mellom bredt og lavt og høyt og smalt og elite og folkelig eller hva vi nå kaller det ikke gjelder akkurat her for akkurat Grenland Friteater.

Som jeg ser det; idealene de har holdt fast ved er for det første tanken om et Tredje teater, lansert av Eugenio Barba fra Odin Teatret. Et teater utenfor det etablerte teateret og utenfor den etablerte elitistiske avantgarden. Barba så dette som et politisk og sosialt teater som fantes i periferien. Utenfor de etablerte teaterkretsløpene. Der er Grenland Friteater, og der har de alltid ønsket å være.

For det andre: De har så lenge jeg har kjent dem hatt et ønske om at det teateret de skaper skal møte mennesker og bety noe for livene til mennesker– ikke bare bety noe fordi det er mer eller mindre «fin kunst,» som man kan suge på som en annen karamell, men at det de gjør kan gi folk et annet forhold til for eksempel historien sin, byen sin, og hverandre.

For det tredje: De har hele tiden hatt et ønske om å gjøre ting på andre måter enn de vanlige. Både skape teater på andre måter og vise det i andre sammenhenger.

Det gjelder tilbake til de første improviserte gruppeforestillingene og frem til for eksempel Stedsans.

For det fjerde: I hele det 20 århundre drømte den kunstneriske avant garden om at kunst og liv skulle henge sammen på en annen måte enn de gjør i det moderne samfunnet, at kunst og liv ikke skulle være to verdener men en. Denne drømmen har Grenland Friteater realisert uten å gjøre noe stort nummer av det. Teatret er en tvers igjennom profesjonell teaterorganisasjon, men det er også en slags skotsk høylandsklan eller en somalisk storfamilie der mennesker lever i et teater, ikke bare arbeider der.

Den som oppsummerte det best var Grenlandsbarnet Anna Andrea Vik Aniksdal da hun var 12 år gammel. Jeg tok på den tiden en kaffe i Oslo med en gjeng fra friteatret da de var midt i en turne i samarbeid med Riksteatret. Og jeg forstod at det var litt slitasje, ikke alle fra Riksen som var i like godt lune hele tiden. Da sa Anna som var med i forestillingen: Du skjønner, for dem er det en jobb. Vi gjør det jo fordi det er gøy!

Jeg vet ikke om det jeg har nevnt nå gjør Grenland Friteater førmoderne eller umoderne eller postmoderne eller alt på en gang eller ingen av delene –  men det er med å gjøre dem til det de er – noe annerledes. På en annerledes måte.

Så noen ord ikke om hva som lever her men hvorfor det lever.

Vanligvis viser det seg når et rockeband eller for eksempel en teatergruppe har fått noen år på baken at det var en eller høyden to der som var talentfulle eller i hvert fall smarte, og så får de andre fyken, og så blir det som var en gruppe til en soloartist med et innleid backingband. Akkurat Grenland Friteater er annerledes. Der har det hele tiden vært en dynamikk kunstnerisk og praktisk mellom flere mennesker. Det har gjort teateret levende, uforutsigelig og robust.

Og så Porsgrunn.

Jeg fikk beskjed om at jeg trenger ikke si noe om Porsgrunn og Friteateret for folk her i byen vet selv best hva de synes om Friteatret. Men jeg må si noe om det også – sett fra småbyen Oslo. Siden dette er harde fakta tar jeg herved på meg professorhatten: Det finnes ikke noe annet sted i Norge noe som ligner på forholdet mellom Grenland Friteater og Porsgrunn. Det finnes ikke noe som er i nærheten en gang. Tro meg. Jeg har vært der. Det er mye stusselig der ute.

Jeg skal passe meg for å være altfor romantisk nå. Jeg kommer jo bare hver gang det er fest og festival og pit og premierer, jeg har hørt at det finnes hverdager her i byen også selv om jeg aldri har sett dem. Men for meg ser dette ut som et kjærlighetsforhold mellom by og teater – andre steder er forholdet i beste fall fornuftsekteskap – og andre steder tvangsekteskap – og det er jo som kjent forbudt!

Av alle avgjørelser Grenland Friteater har tatt i de førti årene er det å bli i Porsgrunn, noe som kanskje ikke en gang var en bevisst avgjørelse, men bare slapphet og gammel vane, likevel den viktigste avgjørelsen de har tatt.

Hvis det ligger i det jeg har sagt at dere er heldige som har Grenland Friteater her i byen, så er de minst like heldige som har dere, menneskene i denne byen som sitt publikum og sine venner. Hvilket ikke betyr at de ikke har venner andre steder. De har faktisk venner over hele verden – og i Oslo. En av dem er meg.

Derfor er jeg så utrolig glad for at jeg får være her i kveld. Med dere.

Og våre venner Grenland Friteater.

Gratulerer med dagen!