Brev fra Pontremoli, av Tor Arne Ursin

Dette brevet er svar på en forespørsel fra Lars Vik, som i 1992 skulle redigere en bok for Cappelen med refleksjoner om teaterarbeid med innlegg fra
folk fra frie teatergrupper. Artikkelen er svar på spørsmålet: HVA ER TEATER FOR DEG?

Boka ble aldri utgitt, og dermed ble artikkelen liggende på harddisken. Lenge tenkte jeg at dette innlegget hadde en for privat eller intern karakter, men
etter som tida har gått synes jeg det kan trykkes, som en personlig refleksjon ved det som i ettertid slår meg som avslutningen av et kapittel i Grenland
Friteaters arbeid og begynnelsen på et nytt.

Pontremoli, april 1992

Kjære Lars,

tjue år…er det virkelig sant at det er tjue år siden vi første gang sto på scenen sammen? Det føles ganske uvirkelig på meg. Det er lenger enn mitt voksne liv. Tjue år med kontinuerlig samarbeid. Seksten år siden vi startet Grenland Friteater…

Og så kommer du med disse spørsmålene: Hva er det, hva er det godt for, hva ser vi i framtida?

Da tenker jeg på det vi snakket om sist vi møttes: Eugenio’s Copeau-sitat: ”Det er en arv fra oss til oss.” Kan vi se den arven? De valgene vi gjorde,
til å begynne med og underveis; de verdiene som ligger til grunn for arbeidet?

Jeg sitter i tårnrommet på Teatro della Rosa. Det er lyst, tomt og hvitt. Høyt oppe på veggen foran meg er det et vindu. Dersom jeg reiser meg, kan jeg
gjennom vinduet se over til Cappucciner-klosteret på den andre siden av gata fra teatret. Som om det skal minne meg om at muligheten fortsatt er der.

Seksten år…Seksten års arbeid i teatret, seksten års liv i teatret. Du spør hva teater er for meg. Jeg er tre og tredve; jeg har arbeidet i teatret siden jeg var søtten. Det ser ut som om jeg ikke har gjort stort annet.

De siste tolv årene som regissør…tolv år med å observere skuespillernes arbeid, snakke om det, gi forslag, guide… gjennom å se, snakke, se igjen…

Noe skjedde med meg i arbeidet nylig. Jeg følte at ordene sviktet meg. Jeg brukte flere og flere ord, men de var ikke nok, kunne ikke gripe essensen.

Jeg fikk et bilde på det: Som om det var høst, arbeidet mitt var dette store treet med greiner som løp i alle retninger, slynget seg om hverandre som lianer. Ordene mine var som blader som falt døde til marken, de hadde mange vakre farger, men treet ble stående der nakent. Stormene tok tak i det, blåste bladene bort.

Jeg ville ikke følge med bladene som blåste bort så lett. Jeg måtte krype inn igjen i treet, i stammen, finne sevjen som bor der inne om vinteren også.

Om jeg skulle være regissør eller skuespiller har aldri vært det viktigste spørsmålet for meg. Det viktigste var å få gruppa til å gå framover.

Jeg begynte som skuespiller. Ønsket om å bli regissør var noe som vokste innenfra, lenge før det ble til en beslutning.

Det betød å ta på seg et stort ansvar. Og jeg visste at det fantes ingen vei tilbake. Fortsatt er det slik, selv om jeg for tida arbeider som skuespiller. Veien går framover, ikke tilbake.

Jeg kjenner ingen som har gått den samme veien som meg. Det er en ensomhet i dette som er verdifull for meg, men samtidig: Jeg vet ikke om mine erfaringer kan ha noen verdi for andre.

Tankene spinner. Skjermen blir svart mens jeg sitter her. Tankene mine går til dere, mine kamerater, skuespillerne i Grenland Friteater. Så mange bilder flyr forbi:

Jeg ser foran meg Lars Steinars første improvisasjoner til The Play Is Over, jeg ser Eva som står midt på gulvet i den gamle grønne salen og konsentrer seg for så å eksplodere, jeg ser Geddy mot den hvite veggen i Rådhuset, skyggen som faller på muren, hører latteren hennes, hjelpeløs, hjerteløs, jeg ser Anne der hun kommer inn totalt transformert i kostymet til Våkenatt, jeg ser Trond i den gamle tweed-jakken under de første prøvene på Sandemose…

Jeg kjenner igjen denne følelsen av en oppdagelse, følelsen av å være vitne til noe som skjer for første gang, noe vidunderlig, spennnende, farlig,
skremmende, en ny side av et menneske du kjenner.

Hvorfor fortelle dette? Jeg vet at ordene ikke strekker til, aldri kan strekke til for å forklare for noen andre. Jeg vet at det på en måte bare sier: Du skulle ha vært der! Da! Den gang mysteriet åpenbarte seg…

Du spurte hva teater er for meg. Jeg kunne ha svart noe programmatisk, kan også gjøre det. Men jeg ble sittende og tenke…

Jeg måtte skrive om dette først, mine egne personlige opplevelser sammen med dere, sette disse ordene fra meg for å kunne gå videre.

Det var noen danske teaterfolk på besøk her i Pontremoli forleden. Du kjenner sikkert noen av dem. Vi spiste middag sammen, og ble sittende utover
kvelden og prate over noen flasker vin.

Gruppa deres hadde nettopp splittet opp etter mange år. De snakket om penger, biler, datamaskiner og lokaler, og hvordan det skulle ha vært fordelt.
Debatten gikk høyt om det som var skjedd. Men jeg hadde ingenting å si til dem.

Javel, det var trist og dumt det som hadde skjedd, og jeg kunne vel ha en mening om fordelinegn av boet. Men jeg hadde ingenting å si, jeg tenkte bare: Ti år, og så er det ikke noe mer å snakke om? Her har det ikke vært noe egentlig ensemble, noe gjennomgripende forhold disse menneskene imellom. Det var det tristeste ved det.

Seksten år…en gruppe eksisterer ikke i så lang tid bare på gammel vane, eller på disiplin, utholdenhet og trass, selv om det er nødvendige egenskaper. Jeg tror heller ikke den eksisterer bare på grunn av resultatene, det som er avsluttet.

Den eksisterer fordi det finnes individer og relasjoner mellom dem som stadig utvikler seg, en personlig og menneskelig faglig utvikling. Dette er ensembletanken i sin kjerne.

Og den eksisterer fordi disse øyeblikkene finnes hvor mysteriet åpenbarer seg.

Jeg er flasket opp på Grotowski og Eugenio Barba, på ideen om teatergruppen som et laboratorium for forskning. Nå ser jeg at jeg etter hvert kom til å
misforstå dette begrepet. Det er ikke snakk om en forskning i teatrale virkemidler; det er en forskning i en felles menneskelig, personlig utvikling.
Det finnes ikke noen faglig interessante problemstillinger eller forskningsoppgaver dersom de ikke bidrar til denne utviklingen. De er bare katalysatorer
for prosessen.

Hva er teater for meg?

Det ligger en motsetning i det at jeg arbeider med teater og at jeg egentlig er en ganske sky person – hater all offentlighet. Ja, noe jeg har fått mye kritikk for av dere skuespillere.

Men så ligger det kanskje allikevel noe der nettopp i den motsetningen – ideen om et intimt rom, som allikevel er offentlig.

Teateret som muligheten til å fortelle en personlig hemmelighet uten å avsløre seg; muligheten til å fortelle noe dypt personlig under dekke av at det er et dikt, eller å kunne juge så det renner av en og folk tror at det er sant…

”Å dykke ned i fiksjonens univers for å finne mot til ikke å late som…”

”Most people I know who are seriously interested in theatre don’t really like it very much.” Slik begynner Joe Chaikin sin bok om teater. Jeg kunne vel skrive under på det. Dersom jeg treffer et av disse menneskene som sier ”Åh! Jeg elsker teater!”, så vender jeg straks det døve øret til. Da vet jeg at vi ikke har noe viktig å snakke om.

Jeg føler meg langt mer vel med mennesker som har et skeptisk forhold til teatret, som kort og godt ikke liker det. Men blant disse finnes også de med den dypeste interessen for teatret.

Jeg er ikke ute etter å treffe folk som bare overtar den tradisjonelle, overleverte mening med teatret, men etter folk som er på jakt etter en ny mening, mennesker som for seg selv har definert teatret på nytt.

Dette er ikke en avvisning av tradisjonen, men en mulighet for en ny forståelse av den. Men bare ved å holde fast på utgangspunktet – mitt eget utgangspunkt.

Det er de aller første opplevelsene som former oss. Det gjelder i livet, men også i teatret. Jeg husker Eugenio si dette for lenge siden, og Ingemar gjentok det i går.

Gang på gang, når jeg skal skrive om teater, kommer disse opplevelsene tilbake.

Å arbeide i en gruppe. Ikke resultatet, men prosessen. Dialektikken mellom skuespiller og regissør. Teatret som et intimt rom. Verdien av treningen,
skuespillerens håndverk. Følelsen av å være annerledes…

Alle disse problemstillingene dukket opp med den første forestillingen vi lagde. For lenge siden. Den gang jeg var seksten år. En obsternasig snørrunge.

”….and everybody knows that a man who has once experienced the ecstasy of creation will probably never be able to free himself from the domination of art.”

Back to the kickoff…the starting point…

For det første: Det var ikke teatret som var det vesentlige. Det var ikke et mål i seg. Vi var opptatt av alt, av samfunnet og livet rundt oss, av å skrive, osv. Jeg føler det mer som om teatret kom til oss enn at vi kom til teatret.

I begynnelsen var kollektivet. Å være et kollektiv, gjennom teatret, gjennom å arbeide sammen, betød mer enn akkurat bare det; det var en måte å leve på.

Noen ganger tenker jeg at min historie i teatret først og fremst er en historie om kameratskap, om å arbeide sammen, vokse sammen, noen ganger bort
fra hverandre, noen ganger nærmere, men hele tiden arbeidende, videre.

Det er sant å si at det var slik. Men det ville også være absolutt usant å si at det bare var slik. Det fantes også fra nærmest første stund, gjennom arbeidet med den første forestillingen, en helt annen side: Oppdagelsen av skuespilleren. Skuespilleren som skapende kunstner.

For meg var det en kopernikansk revolusjon. Tyngdepunktet ble flyttet over fra spørsmålet ”Hvordan skal vi framstille denne teksten?” til spørsmålet ”Hva skal skuespilleren gjøre?”. Og ganske snart:”Hva KAN skuespilleren gjøre?” OK at vi ikke tenkte den tanken ut med en gang, men i forlengelsen av det spørsmålet ligger kjernen.

Det førte til at vi begynte å trene, det brakte oss i kontakt med Grotowskis teater, det første til at vi over tid begynte å bygge opp en identitet, slik at det
var mulig for Ingemar å kommentere, da han kom fem år senere: ”Ni är rädan en generation som inte kan göra den gamla teatern, därför at den har ingen mening för er.”

Jeg husker at i begynnelsen pleide vi å si at ”Teatret har ingen mening! Bare gjennom å akseptere meningsløsheten kan vi gjenfinne en mening.”

Det ble sagt i polemikk mot det poltiske gruppeteatret på 70-tallet, og var ment som en provokasjon mot dem som gjemte en personlig motivasjon bak
politiske floskler. Men jeg tror fortsatt at det er riktig.

I løpet av vårt århundre er teatret blitt frarøvet sin mening; i hvert fall mening slik vi kan forestille oss at det hadde for, la oss si: Ibsen. Teatret er ikke
lenger et viktig forum for den borgerlige offentlighet. Film, Tv, video, osv., har stjålet teatrets funksjon. Man snakker om en teatralisering av samfunnet; av offentligheten, osv.

Teatret er ikke lenger hva det var. Det er banalt å si det, og jeg tror enhver skuespiller og regissør ville være enig i en slik uttalelse.

…for så å gå tilbake til prøvene på ”Et dukkehjem”. For eksempel. Nåvel, materien har sin treghet, som min filosofilærer påpekte.

Men man kan også akseptere situasjonen, og så forsøke å undersøke hva som er tilbake. Det var Grotowskis perspektiv. Decrouxs var en parallell: ”Every art enjoys the privilege of expressing the world in its own way, without calling on any other art.”

Fortsatt er skuespilleren der. Og tilskueren. Det er ikke så rent lite.

Når jeg tenker på alle de store mestrene vi har møtt, så er det fortsatt to møter som står særlig sterkt i minnet: Møtet med Torgeir og møtet med Ingemar.

Jeg har brukt uttrykket kopernikansk revolusjon tidligere, men det passer også på arbeidet med Torgeir. Jeg husker fremdeles sensasjonen av å sitte der og se på deg, Lars, ute på golvet i den gamle kjeksfabrikken.

Særlig ett bilde husker jeg klart: Du lener deg bakover og strekker ut tunga som om du smaker på noe.

Det var merkelig! Det var aldeles ubegripelig! Og samtidig var det sant. Det var en del av mysteriet. Det kom fra et annet rom, inne i deg, som man bare fikk akseptere. Torgeir fikk meg til å se et uavhengig rom i skuespillerens verden, som ikke kunne, ikke skulle, underordnes en skrevet tekst.

Vi forstod hva Torgeir mente. Vi kunne arbeide videre med det. Alle skuespillerne gikk gjennom den samme prosessen, fant mysteriet i seg, hver på sin måte.

Men så stoppet det opp; stivnet. Det var da Ingemar kom. Når jeg har snakket om dette møtet tidligere, så har jeg forklart hva han gjorde ved å si at han viste oss hvordan vi kunne bruke de individuelle improvisasjonsteknikkene til gruppeimprovisasjon og montasjearbeid og derigjennom skape en forstilling.

Nå tror jeg at det egentlig var noe helt annet. Ingemar videreførte visjonen om den kreative skuespilleren, og ga oss troen på at vi var med på noe unikt: Å skape et teater som aldri hadde vært gjort før, ”därför at den gamla teatern har ingen mening – i dag.”

Vi gjenoppdaget mysteriet med Ingemar.

Mysteriet. Ja, intet mindre. Noen ville si den kunstneriske visjonen, noen ville si teatrets magi. Kanskje er det det samme. Men for meg er mysteriet det
rette ordet.

Uten mysteriet er vi fortapt. De gangene jeg har glemt det, har arbeidet forblitt bare det – arbeid. Og de gangene jeg har forsøkt å tviholde på mysteriet, har det blitt borte.

Mysteriet – ikke det mystiske, vel og merke. Det tar ikke bort verdien av arbeidet, håndverket, disiplinen, utholdenheten. Sanrere tvert i mot. Vi kan
ikke lete etter mysteriet, kan ikke jage etter det; vi kan bare forberede grunnen for at det skal kunne skje, gjennom disiplin, utholdenhet og arbeid.
Men ikke arbeid som en hest.

Jeg ser for meg din figur på scenen, Lars, der du går på trynet eller blir slått ned for Gud vet hvilken gang, og så reiser deg og fortsetter som om det aldri hadde skjedd før: Dette mysterium av menneskelig optimisme: Vi kan ikke alltid greie å holde oss på beina, men vi reiser oss igjen.

Du får oss tilskuere til å føle at det er nytt hver gang, at det aldri har skjedd før; det skjer her og nå rett foran øynene på oss. Det er teatrets mysterium.

Jeg kom til å tenke på den replikken du brukte i avslutningen av The Play Is Over – etter alle mord og tumulter: ”I think this is the beginning of a beautiful friendship!” Vi lo.

Og så hvordan temaet dukket opp igjen i Geddy’s epilog til Nattsvermere åtte år seinere. Nå vet jeg ikke lenger om den handler mest om teatret eller om gruppen vår og mitt forhold til det, eller om den poetiske holdningen til livet selv:

”I have perceived that to be with those I like is enough, To stop in company with the rest at evening is enough
To be surrounded by beautiful curious breathing laughing flesh is enough,
To pass among them..to touch anyone….to rest my arm ever so
lightly round his or her neck for a moment….what is it then?
I do not ask any more delight….I swim in it as in a sea.

There is something in staying close to men and women and
looking on them and in the contact and odor of them that
pleases the soul well,
All things please the soul, but these please the soul well.”

Well, is it enough?
Er det nok?

Nei, selvsagt ikke. Men det er en helt annen historie.

Pontremoli, mai 1992

Det står et tre utenfor vinduet mitt som jeg nesten ikke har lagt merke til før. Det var nakent da jeg kom, men nå har det sprunget ut blader på det, et tett, grønt løvverk som skjuler for utsikten. Alt jeg kan se, er bare grønt. Våren kommer tidligere her i Italia enn den gjør hjemme.

Nå går jeg ned i den røde salen for å arbeide videre på forestillingen min – forestillingen om kjærligheten og om tida som går.

”For you also
some time beyond place, or
place beyond time, no
mind left to
say anything at all,
that face gone, now.
Into the company of love
it all returns.”

Noen forklaringer: Lars (Vik), Trond (Hannemyr), Eva (Danielsen), Lars Steinar (Sørbø), Geddy (Aniksdal) og Anne (Erichsen) er mine viktigste samarbeidspartnere – skuespillere i Grenland Friteater. Eugenio (Barba) er regissør og Torgeir (Wethal) er skuespiller i Odin Teatret. Ingemar (Lindh) er kunstnerisk leder for Institutet för Scenkonst som holder til i Tetro della Rosa, Pontremoli, Italia.

Litterære kilder:

Eugenio Barba: Det tredje teatrets manifest, 1976.
Eugenio Barba : Det tredje teatret, Spillerom, 1991.
Joseph Chaikin: The presence of the actor.
S. M. Eisenstein: Notes of a director.
Ingemar Lindh: Stener å gå på, stensil, GF 1981.
Etienne Decroux: Words on mime.
Soundtrack fra filmen Casablanca.
Walt Whitman: Leaves of grass.
Robert Creeley: Collected poems.