Friteater på frierføtter

(Porsgrunn): Shakespeare som spel – respekt og løssluppenheten i skjønn forening.

Tekst:Tom Remlov

EN SOMMERNATTSDRØM

av William Shakespeare

gjendiktet av Robert Emil Berge

Regi og bearbeidelse: Lars Vik

Musikk: Guttorm Guttormsen

Koreografi: Jannicke Irwin Abrahamsen

Arena-arkitekter: Anna Andrea Aniksdal og Sindre Wam

Kostymer: Jenny Hilmo Teig

Lys: Tor Arne Ursin

Maske: Heidi Elisabeth rød

Grenland Friteater

Sundjordet, Porsgrunn, 8. juni 2024

Grenland Friteater har sitt opphav i fysisk og improvisert skuespillerarbeid. I sin første fase hentet de inspirasjon – og skolering – både i eksperimenteltpolsk teater og i tradisjonell østlig scenekunst, og skapte særegne og svært ekspressive forestillinger. Friheten handlet om å sette utøveren i sentrum, med felles utforming av både tekst og regi. Men det betydde ikke at arbeidet var innadvendt. Jeg så kompaniet første gang tidlig på åttitallet, og et slående trekk var høy bevissthet om utøverens partner – publikum. De hadde skikkelig nyv i pannen, men de var gjøglere. Kjernekompaniet vokste også ut av samme, lokale miljø, og selv om de orienterte seg ut over både og landets grenser og vår rådende scenekunst, visste de hvor og blant hvem de hørte hjemme. De bar kort sagt sitt fulle navn med rette.

Som for virkelig å understreke dette skapte de – nærmere 20 år etter oppstarten – Porsgrunn internasjonale teaterfestival (PIT), den gang bare kalt ‘teaterdager’, der grunnidéen vel egentlig hele veien har vært å komme publikum i møte der de er: på gater og torg, gjennom gjøgleri og opptog, og, ikke minst, stedsspesifikt vandreteater. Vi  er mange som ikke helt forstår hvordan de siden har greid å holde denne festivalen gående, og egentlig heller ikke hvordan kompaniet har greid å holde fanen høyt som ledende frigruppe her i landet – nå når flertallet av veteranene er i pensjonsalderen. Men det har de.

Et 30-årsjubileum på forskudd

De første teaterdagene ble gjennomført under tittelen «En sommernattsdrøm», og nå tar kompaniet festivalens 30-årsjubileum på forskudd med en egen friluftsoppsetning av verdensdramatikkens aller mest populære komedie. I forestillingsprogrammet forteller regissør Lars Vik at dette er første gang Grenland Friteater gir seg i kast med Shakespeare, iallfall på egen hånd, og med deres tilbakevendende skepsis – om ikke konsekvente – til ferdigskrevne tekster, er dette kanskje forståelig. Men som teatertrupp med nese for publikum – og eget publikum – burde de da ha utforsket slektskapet med The Lord Chamberlain’s Men for lenge siden? Å dømme etter denne debuten er iallfall dét noe de nå bør gjør mer av.

Spillestedet er den lille Sundjord-parken i utkanten av sentrum i Porsgrunn. Her ankommer vi langs en smal grusvei og blir møtt av renessanse- og fabelkledte  aktører som varmer opp mellom trærne, snakker litt seg imellom eller bare hilser oss blidt velkommen. Overgangen fra nåtidig byliv til Shakespeares drømmeverden er så tilforlatelig som den kan få blitt. Etter hvert slippes vi inn gjennom en åpning i et presenningsforheng som omslutter selve arenaen, der vi plasseres på tre amfier rundt et kvadratisk podium med solid tregulv. Ja, det hele har mer enn et ekko av The Globe, men med den forskjell at ‘the boards’ her fører rett inn i en skrånende skog. Det er både enkelt og vakkert og en gave til regien: her kan skikkelsene bokstavelig bli borte i naturen, slik de også gjør i handlingen, og når alver og underjordiske dukker opp og overtar styringen, skjer det sømløst. I programmet oppgis ingen scenografiansvarlig, til gjengjeld krediteres to «arena-arkitekter», fra Kolab Arkitekter, og med rette. 

Lars Vik har tatt usedvanlig godt vare på sin renessansekollega. Men rammen han har gitt oppsetningen er en munter lek med eget kompani: Det er jo Sundjordet Fritidsteater som oppfører denne komedien, og i programheftet står det en herlig selvironisk historikk over denne teatergruppens liv fra 1976 og frem til i dag, når de nå «lokker til seg en gjeng intetanende amatører samt frivillige fra Sundjordet Vel til å spille Shakespeare nederst i Storgata – ringen er sluttet, bunnen er nådd.» Og i overtyren, der vi får møte de nærmere 30 medvirkende i koreografert frieri til oss fremmøtte, gjøres hovedpoenget klart: «Kun en regel som gjelder i grunn:/Det er ikke lov å kjede publikum.»

Når Shakespeares bundne form skal respekteres

Gjendiktningen er av Robert Emil Berge, som på oppdrag fra Vik har videreutviklet en tekst han opprinnelig gjorde for en lokal barne- og ungdomsgruppe, leser jeg i programmet. Men mannen er klassisk skolert og teksten følger Shakespeare på eksemplarisk vis. Den er kanskje ikke så språklig musikalsk som Bjerke, Vesaas eller Berg, men i denne nennsomt nedkortede versjonen fungerer den utmerket. Uansett er jo renessansens billedbruk og referanser krevende, ikke minst for publikum, men Vik har løst dette med utstrakt bruk av koreografi og musikk. En rekke mer billedrike og høystemte tekstpartier er fargelagt med følge av det lille orkestret som sitter sammenklemt under en baldakin på siden av scenen, med originalmusikk av nestoren Guttorm Guttormsen. Og i tillegg til en rekke fengende dansenumre, har koreografen Jannicke Irwin Abrahamsen også skapt dansante arrangementer for de litt opphøyde dialogene, som f. eks. mellom Thesevs og Hippolyta. Dette gjør seg godt som et samlende grep – også hos Shakespeare var det vanlig med slike show-stopper-sekvenser, der virtuose utøvere fikk utfolde seg litt ekstra (og dermed sikret at samtlige sjikt fikk med seg handlingen).

Hos den unge kjærlighetskvartetten syns jeg riktignok tekstarbeidet kunne vært friere. Ikke til forkleinelse for skuespillerne: selv med to rene debutanter på laget, fortelles forviklingshistorien om driftsliv og opprør mot foresatte med en klarhet og vitalitet som smitter, slik den skal. Men når Shakespeares bundne form skal respekteres, som har vært en klar forutsetning for Vik, da må den språklige oppfinnsomheten være større, og verselinjene må tjene skuespillerne, ikke omvendt. 

            For øvrig er det et litt pussig moment med denne kvartetten. Lysander spilles av Nina Ossavy, et tidligere medlem av GF,  og en svært erfaren scenekunstner. Som utøver er hun en fryd å følge, men hvorfor skal en testosterondrevet guttemann spilles av en livserfaren kvinne? I det unge firkløveret blir hun uvilkårlig et fremmedelement. Én mening må Vik ha hatt, for i kostymeringen skilles hun også ut: mens de tre unge har gjennomarbeidete renessansedrakter, ser Lysander ut som om hen er hentet inn fra en omreisende gjøglertrupp. Skal dette forstås som et nikk til Friteater-tradisjonen? I så fall er det hverken uttalt eller utnyttet. 

For egen del syns jeg også det var pussig å gi slipp på et av de mest kjente – og anvendelige – innslag av lytekomikk hos Shakespeare: forskjellen mellom den ekstra høye Helena og tilsvarende lave Hermia. Hadde (den faktisk ganske høye) Kjersti Postli Høgli og (den normalt lave) Rebecca Hofsten Abrahamsen byttet roller ville det vært noe både de og vi kunnet få mye moro ut av. Rent profesjonelt er det faktisk ganske mange år mellom dem, men det var vanskelig å se at det ga utslag her.

Erotikken er motoren

På alle handlingsplan er det erotikk det handler om i En midtsommernattsdrøm – høyverdig hos fyrsteparet, hormonell hos ungdommen, lidderlig i alveverdenen, og løssluppen og ukomplisert hos håndverkerne. Den er motoren. Men lenge syntes jeg den var nesten litt fraværende i forestillingen – det var som den ble holdt på avstand. Etter hvert innså jeg imidlertid at regissøren her har gjort et klokt valg. Den sanselige besettelsen det er stort rom for hos Shakespeare, har han gjort til musikk, dans og ikke minst: ablegøyer – og med oppsetningens adressat in mente, er det selvsagt helt riktig. 

Denne adressaten – et hjemmepublikum i alle aldre – får også full uttelling hos håndverkerne. Og her er teksten helt frikoplet fra originalen. Det er ikke en gjeng overivrige amatører vi får møte – det er en gjeng teaterteknikere/frilansere, med skiftende grad av frustrasjon over ikke selv å få stå på scenen. Dialogen virker nærmest improvisert, og er spekket med helt lokale, ja, personlige referanser (én av dem er regissørens sønn, får vi vite, og bærer ganske riktig navnet Vik i programmet). Ossavy opptrer for øvrig her i en dobbeltrolle – som hun skifter inn i og ut av i imponerende fart et par ganger – som en politisk korrekt frilanser, på kunstnerlønn, som mener truppen må lage teater med mening, mens «dette lukter mugg lang vei». Denne gjengen gir oss lavkomikk på et mer enn høyt nok plan, og følgelig helt i Shakespeares ånd. Også i den forstand at «the Mechanicals» i originalen var samtidige, mens det adelige miljøet (som her er lagt til Shakespeares tid) var plassert i antikkens Athen. 

Ekspressivt teater av ypperste klasse

Da gjenstår alveriket. Det er selvfølgelig hos de underjordiske Shakespeares fortelling er forankret, og i denne oppsetningen er det relasjonen mellom alvekongen Oberon og hans geskjeftige tjener Puck som på alle måter utgjør grunnpilaren. Jeg kan faktisk ikke huske å ha opplevd denne pardansen spilt med slik egenart og slik selvfølgelighet som her. Som Oberon er Geddy Aniksdal bokstavelig talt formidabel, med en raspende mørk stemme, usigelig langsom i foredraget og med et ragg av en hodepryd, pyntet med putelignende bukkehorn og i en blanding av posebukse og frakk. Som Puck har Guandaline Sagliocco  det lureste blikket jeg har sett, gjemt under en løvkrans og med et lite fippskjegg, pluss en snerten jordfarget vest og noen feiende sort bukser, som alt sammen på forunderlig vis forklarer hennes franske aksent. Fra det øyeblikket de begge dukker opp med et smell fra hver sin luke i scenegulvet, er det dem vi følger. Og med disse to kompaniveteranene er det også Grenland Friteater trer frem for fullt i forestillingen. De skaper ekspressivt teater av ypperste klasse. Det er som om skikkelsene blir til gjennom utformingen – og utprøvingen – av det fysiske uttrykket, og av en musikalitet og et nærvær som nettopp bare kan finne sted der utøveren møter sitt publikum. 

Rett før applausen kom regnet, som for å understreke at, jo, nå var vi på spel. 

Og jeg bruker begrepet bevisst. Dette var ikke bare utendørsteater. Her var det jo medvirkning av lokale krefter i alle funksjoner, og med glidende overgang mellom ihuga amatør og enestående profesjonell – slik det skal på et spel. 

Men å få publikum til å kjenne seg hjemme i en så originaltro oppsetning av Shakespeare, dét er en bragd.   

(Publisert 13.06.2024)