Harald Berntsen: Oppsang til Aluminiumsongar

ALUMINIUMSSANGER

En som vokste opp på Herøya etter andre verdenskrig, vil lett kjenne seg igjen i aluminiumssangane til aluminiumsungen Geddy Aniksdal fra Årdal. Det er de samme eksplosjonene i fabrikkhallene. Det er den samme mer og mer inngrodde skiten i huden på pappa autogensveiser når han hver dag klokka kvart på fire, i stimen av dagtidsfolka, med nysvidde øyevipper kommer gående glad og plystrende hjem til middag. For ikke å snakke om forskjellen mellom arbeidere og funksjonærer, som i hvert fall på Hydro på Herøya kunne gi seg utslag i at når kardongene kom flytende med kloakken ut i Frier’n mellom kl. sju og ni om morran, kunne stuerne si at nå ligger funksjonærene og knuller.
Og det er lett å kjenne igjen de fortsatt eksisterende forbindelsene til besteforeldre og tanter og onkler og fettere og kusiner på landsbygda ikke langt unna. Og knappheten som ikke føltes så veldig knapp når den sakte, men sikkert blei mindre knapp, og bare stimulerte pappa til å utfolde sine evner til å lage moroa sjøl, for eksempel med munnspell eller sjølspikka seljefløyte – og oss guttær til å bygge westernbyer og fort i skauen, og vippe pinne og spelle fotball på løkkene.- Det samme med løsta og nysgjerrigheta på livet og den ukjente framtida, som fikk Geddy til å passe seg slik at hu ikke blei bindi til Årdalstangen, og guttane på Herøya til så snart de var ferdige med framhaldsskolen, å dra ut på dannelsesreise på verdens hav og havnekneiper.
Men felles for Årdal og Herøya og andre lignende industristeder er ikke bare det ene og det andre ved hverdagslivet. Felles er også det store bakteppet, kulissene som omgir også Geddy når hu som ung entrer scenen, og som er godt streka opp av den avdøde engelske historikeren Eric Hobsbawm. I boka med tittelen Age of Extremes deler han det 20. århundret inn i tre hovedperioder. Den første perioden, som han tidfester til de 31 åra fra utbruddet av første verdenskrig i 1914 til avslutninga av den andre storkrigen i 1945, kaller han «katastrofens tidsalder». Den andre perioden begynte med freden i 1945, og varte fram til oljekrisa i 1973 – den ga han navnet «the golden age», den gyldne tidsalder. Den tredje perioden, som altså starta med oljekrisa i 1973, og i Hobsbawms innholdsmessige mening har fortsatt fram til i dag, kaller han «the Landslide», altså «raset» på norsk.
Hva var det ved de 28 åra fra 1945 til 1973 som gjorde dem så «gyldne», og som begynte å rase ut i 1973? Jo, det var det som gjorde disse få åra til den eneste noe lengre perioden i kapitalistiske samfunnets historie da ulikhetene i dette samfunnet minska. I de to-tre århundrene fram til 1945 hadde ulikhetene bare økt, i åra etter 1973 har de bare økt på ny. – Hobsbawm er ikke aleine om påstanden, den franske økonomen Piketty har belagt den ytterligere.
Den enestående utjamninga i åra fra 1945 til 1973 hadde én hovedårsak: Den like lange høykonjunkturen som baserte seg på gjenreisinga av en krigsrasert verden, særlig av et Vest-Europa som var ribba for valuta. Ved hjelp av Marshall-planen slo USA to fluer i en smekk. Ved å sprøyte dollars inn i gjenoppbygginga av den «gamle» verdensdelen, frambrakte verdens nye supermakt sjøl den etterspørselen som dens eget uskadde produksjonsapparat trengte for ikke straks å bryte sammen i ei ny gigantisk krise. Og den redda kapitalismen ved å stille som vilkår for dollarhjelpa at den blei brukt til å gjenopprette den internasjonale markedsøkonomien og ikke til den sosialismen mange ville sette i stedet for en ny katastrofens tidsalder.
Gjenreisinga ga en økonomisk vekst som bare blei sterkere og sterkere fram til den var gjennomført. Den permanente arbeidsløsheten i mellomkrigstida blei avløst av en mangel på arbeidskraft som ga arbeiderne stor makt. For å sikre styringsretten var det nødvendig for arbeidsgiverne, i samarbeid med regjeringer og ledelsen i sentraliserte fagorganisasjoner, å gå med på økende lønninger, kortere arbeidstid, bedre og tryggere arbeidsforhold, foruten ei stadig utbygging av velferdsstaten. Det lot seg gjøre så lenge veksten var sterk nok til også å gi rom for økende profitt. Det var den gangen alle var sosialdemokrater, og Per Borten i spissen for den borgerlige flertallskoalisjonen fra 1965 kunne føre en enda mer sosialdemokratisk politikk enn den Einar Gerhardsen hadde stått for de siste åra av sin storhetstid.
Arbeidsmarkedet var stadig sprengt, og som Geddy fra Årdalstangen, kunne de unge som vokste opp, tillate seg både det ene og det andre uten å være redde for ikke å klare seg: Det var alltids en jobb å få.
Men så, i 1973, tok den uendelige veksten inn i himmelen en brå slutt. De oljeproduserende landa danna et kartell som økte prisene på olje og utløste en latent kostnadskrise i den vestlige kapitalismen. I løpet av kort tid starta regjeringene og arbeidsgiverne i det ene landet etter det andre kappløpet om å stramme mest mulig inn for å overleve i den skjerpa internasjonale konkurransen, og gikk til angrep på de posisjonene arbeiderne hadde oppnådd i den «gyldne» etterkrigstida. Når alle gjorde det samme, sank den samla etterspørselen. Det var Hobsbawm’s «landslide», raset, som starta. Bare i løpet av et par år fram til 1975 var det i den vestlige verden frambrakt en ny permanent massearbeidsløshet som seinere bare økte, også som følge av at den gamle industrien blei flagga ut til deler av verden der det verken fantes fagbevegelse eller kollektivavtaler, men ubegrensa tilgang på uorganisert arbeidskraft.
I Norge blei «raset» riktig nok utsatt i fire år av ennå litt gammeldagse sosialdemokrater som var motvillige til å ta i bruk arbeidsledighet som økonomisk-politisk virkemiddel, og som kunne bruke nye oljeinntekter fra Nordsjøen til å føre en motkonjunkturpolitikk. Men i 1977 måtte også de kaste korta og gå med på at også Norge trengte en viss arbeidsløshet for å få arbeiderne til å stryke lua og ikke ødelegge konkurranseevnen – for ti år etter, under Gro Harlem Brundtlands moderne ledelse, å gå videre til å iverksette en skikkelig hestekur som endte med 180 000 arbeidsledige våren 1993, en suveren etterkrigsrekord som det måtte en pandemi til for å slå.
Nærmere 50 års ras har i dag for lengst snudd etterkrigstida til farlig førkrigstid, og ført til at en av verdens rikeste menn, Warren Buffet fra USA, for noen år sia kunne slå fast: «Det pågår en klassekamp, og vi vinner den.» I USA hadde lønningene da stått stille sia 1972, og en bedriftsleder tjente mer på én dag enn en arbeider på ett år. I Norge har klassekampen ennå, riktig nok, ikke nådd lenger enn til at en leder i en oppsplitta tidligere statsbane må bære tungt ansvar i over en hel måned for å tjene like mye som en bussjåfør på ett år.
Vi hadde griseflaks, vi som vokste opp i den etterkrigstida som vi nå skal ha gleden og stimulansen av å høre Geddy Aniksdal og det strålende Samlebandet gi aluminiumsversjonen av. Vi er til og med kanskje så heldige at vi forlater denne jorda før førkrigstida tar slutt.