Gjennom flere oppslag i Klassekampen har professor Anne-Britt Gran påvist svikt i statistikkføringen for norsk scenekunst. Men det gjelder institusjonsteatrene. Tallene for den frie scenekunsten er jo kjempegode i forhold til de økonomiske ressursene. Her er det vanskelig å få øye på noen publikumssvikt. De er kanskje bare ikke like synlige?
Og tallene er nok enda bedre i virkeligheten enn det som kommer fram i Statistisk sentralbyrås (SSB) statistikk, som lener seg tungt på Norsk Teater- og Orkesterforenings (NTO) innsamlende materiale og måte å føre statistikk på. Vi vet at statistikkføring for den frie scenekunsten er mangelfull – ja, kanskje svært mangelfull. Det er vanskelig å ha oversikt. Så man kan bare stille spørsmålet: Hvor stor del av scenekunsten er det som ikke framkommer i statistikken? Hvor stor del av scenekunsten utgjør egentlig den frie scenekunsten?
Gjennom mitt arbeid som regissør i Grenland Friteater kjenner jeg ganske godt til situasjonen i Telemark. Her har den frie scenekunsten gjennom mange år stått for størsteparten av antallet forestillinger og publikum.
Dét reflekteres ikke i statistikken. Jeg vet også at selv om de frie scenekunstgruppene som samproduserer med Grenland Friteater eller sendes på turné av Teater Ibsen får sin aktivitet med i statistikkmaterialet, så er det mange som overhodet ikke registreres. Jeg vil tro at det kan være liknende forhold i andre fylker.
I rapporten «Scenens kunst» fra Telemarksforsknings i 2019 kommer det fram sterk kritikk av dette: «Denne mangelfulle rapporteringen (…) og dertil mangelfulle oversikten i SSBs statistikk preger også tall for antall forestillinger og antall publikum i det frie feltet. Generelt er det vanskelig å få en god oversikt over dette mangfoldige og fragmenterte feltet. Ulike aktiviteter blir trolig aldri inkludert i statistikken.»
«Skal vi kun måle antall solgte billetter?»
Kulturdepartementet har overlatt mesteparten av ansvaret for å hente inn scenekunsttall til NTO. Med en påfallende omskrivning av NTOs egen definisjon av sin virksomhet framstiller SSB i sin kulturstatistikk-rapport NTO som en nøytral organisasjon som representerer kunsten i seg selv: «Norsk teater- og orkesterforening (NTO) er ein arbeidsgjevar- og interesse- organisasjon for profesjonell musikk og scenekunst.»
Men på NTOs egne hjemmesider står det: «NTO er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for profesjonelle, offentlig støttede virksomheter innen musikk og scenekunst.» Det er en språklig nyanse som utgjør en betydelig forskjell.
I neste omgang kan vi også gjerne diskutere «samfunnsoppdraget», som det kalles. Skal vi kun måle antall solgte billetter? Eller skal vi nå ut til nye publikumsgrupper på måter som kanskje ikke er så lette å tallfeste – i det minste økonomisk?
I Grenland Friteater arrangerer vi hvert år et stort antall gratisarrangementer i det offentlige rom som blir besøkt og brukt av «gud og hvermann» i alle aldre – også med et stort innslag av innvandrere. Vi har også oppdaget at det ofte er lettere å skaffe publikum til stedbundne (site-specific) forestillinger enn innendørs i kulturhus. De er gjerne utsolgt. Og sist, men ikke minst: Vi arbeider med å gjøre publikum til deltakere, ikke bare tilskuere. Det er strategier det er interessant å kunne diskutere.
Er teatret i krise? Å ja, det har det vel vært lenge – i det minste siden filmen kom! Det lever vi frie scenekunstnere godt med – fortsatt.
