Smuglere, av Tor Arne Ursin

Korona gir tid til skrive vår historie. Her er den ganske så ville og fantastiske fortellingen om tilblivelsen av utendørsforestillingen SMUGLERE.

Grenland Friteaters forestilling Smuglere, bygget over Arthur Omres roman fra 1935, hadde premiere under den første utgaven av Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival(PIT) sommeren 1995. Smuglere ble spilt i fire år med et stort ensemble bestående av profesjonelle og amatører. Lars Vik spilte hovedrollen som Anton Juel og de første årene tre årene spilte Stig Henrik Hoff makkeren Hugo Larsen. Smuglere skapte en helt ny dynamikk i forholdet mellom kunstnerne og det lokale publikumet. Det ble starten på en tradisjon med utendørs forestillinger i forbindelse med PIT. I denne teksten forteller regissøren Tor Arne Ursin noen av historiene fra de første årene med Smuglere.

HARDKOKT LANGPASNING
Smuglere ble til i et voldsomt tempo med svært kort prøvetid. Men som det heter om enkelte mål i fotball at de er ”ferdigscora”, så var Smuglere resultatet av i hvert fall én durabelig langpasning fra vår tidligere historie som gjorde den i hvert fall halvveis ferdigscora.
Gjennom hele åtti-tallet hadde vi laget en serie med forestillinger inspirert av de hardkokte romanene til Dashiell Hammett og Raymond Chandler og den verdenen Hollywood-regissører som Howard Hawks og John Huston hadde skapt på film. Det hadde nærmest blitt som et varemerke for oss, slik at da vi skulle ta det første stiliserte gruppebildet vårt i 1985, var det dette hardkokte imaget vi valgte.

ERFARINGER MED SITE-SPECIFIC
En spesiell forløper var den forestillingen vi lagde første gang i Vittorio Veneto i 1982, og som vi siden repeterte mange ganger andre steder i Italia og i Polen, men som aldri ble spilt i Norge og som gikk under tittelen ”Thriller” eller ”En forestilling for en fasade”. Den var kort og ordløs, men handlingsmettet.
I realiteten var det ikke én fast forestilling, men et sett av muligheter som ble tilpasset ulike steder og tilgjengelige rekvisitter rundt en grunnidé: Publikum sto foran en bygning, der handlingen foregikk i dører, vinduer, trapper eller fra kjøretøyer som kom over plassen. Det var med andre ord vår første ”site-specific” forestilling .

SYNOPSIS
Det var også første gang jeg brukte et synopsis som utgangspunkt for en forestilling. Det var en svært effektiv metode for å komme fram til et raskt resultat: Direkte fra synopsis – gjerne notert på en papirserviett eller et enkelt A4-ark – til montasjen. Uten veien om manuskript.

ET STORT ENSEMBLE
Arbeidet med Thriller ga oss også erfaring med å jobbe raskt og effektivt med et stort og sammensatt ensemble. Noen ganger var det skuespillere fra andre teatergrupper, og ved et par anledninger i Polen hadde jeg æren av å ha med regissør-kolleger som Mike Pearson fra Brith Gof i selv-valgt rolle som engelsk butler og Horatio Czertok fra Teatro Nucleo som mafia-boss. Men for det meste var det amatører vi arbeidet med. Vi var nødt til å finne enkle instruksjoner og teknikker for arbeid i grupper. Men fortsatt hadde vi ingen planer om å spille utendørs teater i Norge.

DEN FØRSTE IDÉEN
Det var først Lars som kom opp med idéen om å sette opp en teaterversjon av Arthur Omre’s roman Smuglere fra 1935 i Porsgrunn under det som skulle bli den første teaterfestivalen i 1995. Det ble holdt pressekonferanse på Rådhusplassen der idéen ble lansert. Tanken var å bruke elva som spilleplass.

ROLLEBYTTE
Etter en stund kom Lars til meg og spurte om jeg ville ta over regiansvaret for prosjektet. Det ville jeg. Men jeg satte som forutsetning at han måtte spille hovedrollen. Det ville han. Jeg regnet med at det kunne komme til å bli litt kaotiske situasjoner der en måtte ha noen som ikke var redd for å improvisere med publikum, og jeg kjente ingen som var bedre til akkurat det enn Lars. Om han ellers passet så godt til rollen, tenkte jeg mindre på. Det ville nok ordne seg.

HARDKOKT PÅ NORSK
Det er kanskje merkelig, men jeg kan ikke huske at jeg hadde lest Smuglere på forhånd, eller interessert meg for Arthur Omre. Nå åpnet det seg en ny verden. Omre var virkelig både det første og det beste eksempelet på den hardkokte stilen på norsk, med sitt lakoniske språk og sin forakt for adjektiver. ”Subjekt, objekt, predikat.” Det var nok, som Omre sa.
Men det var ikke bare det. Smuglere er ikke bare diktning, ikke oppspinn. Den oser av levd liv. Espen Søbye’s biografi om Arthur Omre, ”Ingen vei hjem”, ga bakgrunn og mer stoff til forestillingen, og var dessuten like spennende. Men studiet av dette kom seinere i prosessen. Nå måtte jeg finne et spillested!

POSTE RESTANTE PORSGRUNN
Arthur Omre hadde bodd i Porsgrunn de siste tjue årene av sitt liv til han døde i 1967. ”Min adresse er fortsatt Poste restante Porsgrunn”, kunne han skrive til Harald Grieg når forleggeren ikke fikk tak i ham. Huset han bodde i på Vestsida står der enda, like nedenfor villaen som Bjørg og Hans Jørgen Vik bygde på slutten av 50-tallet, og Arthur Omre var omgangsvenn med ekteparet. Det var ellers mange som kunne huske Omre fra gatebildet på 1960-tallet, for eksempel på vei over til Storgata for å påse at bokhandler Gulliksen fortsatt hadde det beste utvalget i landet av amerikansk skjønnlitteratur i pocket-utgave.

PRESSE-KUPP
Lars hadde gjort et skup med å holde pressekonferanse så tidlig. Nå begynte den lokale pressen å ringe oss: – Hvordan gikk det med Smuglere? Kunne de komme og ta noen bilder? Lage en forhåndsreportasje? Det var en helt ny situasjon. Pressen ringer til oss? Og lenge før vi har begynt prøvene?

ET GANSKE SYMBOLSK STED
Jeg tråla gatene i Porsgrunn for å finne et sted vi kunne sette opp forestillingen. Jeg var slett ikke fornøyd med forslaget om å spille på elva ved Rådhusplassen. Det var et enormt, åpent rom med lange siktlinjer i alle retninger. Jeg var nødt til å finne et sted som hadde begrensninger, og som dessuten hadde den rette koloritten.
Til slutt havnet jeg på Sjøfartsmuséet nedenfor sentrum, et litt glemt og bortgjemt sted. Men det var uten reklameplakater og for mange moderne bygninger. Jeg så for meg hvordan et par billykter kunne sveipe over bygningene og lyse opp noen silhuetter på kaikanten der en båt legger til. Jo, her var det muligheter.
Kunne vi tilpasse de teknikkene vi hadde lært med Thriller her? Det fantes ikke étt sted med en stor husfasade slik jeg var vant til. Men hva hvis vi flyttet perspektivet – tok med oss publikum og gikk fra sted til sted? Det hadde vi ikke gjort før, men hvorfor ikke? Jeg gikk opp ruta gang etter gang. Hvor var det mulig å skjule en båt som kunne dukke opp plutselig? Hva slags type handling kunne tenkes hvor?
På én måte var det litt trist å havne på museum og ikke midt i gatebildet, men noe jeg ikke tenkte over til å begynne med, var det symbolske i at vi la forestillingen til det stedet der Porsgrunn faktisk ble grunnlagt i 1653. Publikumsinngangen ble plassert nøyaktig der den første Tollboden lå, som byen er bygget rundt.

LAGE TEATER PÅ TELEFON
Vi hadde bruk for å snakke med mange mennesker, spørre om ting, be om tjenester, ting som skulle skaffes, folk som skulle være med.
Teatret hadde nettopp gått til innkjøp av en av disse nymotens mobiltelefonene som ble assosiert med jappetida og som visstnok var steindyre å ringe med og dessuten farlige i bruk. Mange av de nærmeste hadde sverget på aldri å ta noe sånt i besittelse. Jeg annekterte teatrets eneste eksemplar av sorten. Den hadde en lang antenne som stakk helt opp i hatten når jeg hadde den i jakkelomma. Batteriet hadde tre timers varighet. Med et ekstra batteri kunne jeg være på Sjøfartsmuséet en liten evighet. Jeg trengte å ta en del telefoner.

STORE LEKETØY
Hvordan skulle vi skaffe kjøretøyer til forestillingen? Hvem kjente vi som hadde en gammel lastebil? Forresten, hadde ikke han gamle bokseren som drev motorsykkelforretning tilgang på en sånn? Jo, men var den SÅ gammel? Jeg gikk og så på den rare gamle slepebåten som lå ved kaia på Sjøfartsmuset. ”Hans Martin” het den. Kunne vi få bruke den? Hvem skulle vi snakke med?
Jeg begynte å planlegge de enkelte handlingene og hvor de skulle plasseres. Hvordan kunne vi få pressa inn intrigen fra boka i dette landskapet? Hér kunne det være en dansefest. Dér kunne det komme en båt. Der borte kunne det se ut som et svaberg. Men det måtte være en gradvis opptrapping i forestillinga: Den største rekvisitten til slutt.

GUTTORM
Noen hadde greid å få med Guttorm Guttormsen til å lage musikk. Om ikke vi kunne treffes? Jeg måtte ha klart et synopsis til det møtet og greide å stille med halvannet maskinskrevet ark med notater. Det fikk holde.
Guttorm kom.
– Har dokker kaffe? Ka du vil ha for slags musikk?
– Jo, noe filmisk á la Morricone,
– Spaghetti-western?
– Ja, film-musikk, liksom.
Guttorm tar fram en penn og peker på arket.
– Ja, ka slags feeeeling skal det være her da?
Han setter pennen på et nytt sted.
– Korsen begynner den scenen her? Kor lang skal den her musikken vær?
Guttorms spørsmål tvinger meg til å strukturere scenene i hodet, til å tenke i rytmiske sekvenser. Han mener at vi kan veksle mellom ”film-musikk” innspilt på boks og et laiv orkester.
– Vi må ha med Leif på baryton. Det blir bra.
– Ja, men vi har ikke råd eller tid til å prøve så mye…, innvendte jeg og tenkte på budsjettet.
Guttormsen smiler. Kort prøvetid er bra. Han er lei av å sitte inne på prøver med nervøse skuespillere som må øve og øve. Jeg skjønner. Her er en ekte jazzmusiker, vant til å gå rett på scenen, finne feeeelingen, angi toneart og telle opp.
– Men lyden da?
– Jo, Morten Berntsen kunne vel ta to høyttalere på ei tralle og så trille bortover bryggene og plassere ulike steder?
Morten var inspisient på Teater Ibsen. Dessuten hadde han drevet jazzklubben i mange år.
– Ok. Er det i boks da?
– Ja, det funker, det!

JEAN-VINCENT
På tidligere utendørs forestillinger hadde jeg laget lyset sjøl, men det ville være utenkelig her. Dette var for stort. Det måtte være noe for min gode venn, Jean-Vincent Kerebel, den ville franskmannen. Jean-Vincent var lysmester og hadde bodd i Norge noen år. Han hadde vært med oss på turnéer i Sovjet og Polen hvor utfordringene hadde vært flere enn strømuttakene.
Vi går nedover brygga og røyker. Jeg tegner og forteller. Jean-Vincent ser seg om.
– Allors… Er det noe føkkings strøm her da?
– Hm. Ja, det blir noen jævlig lange kabelstrekk.
– Ecoutez, vi må grave, skjønner du min venn!
– Grave ned kablene. Ja vel.
– Hm.
Jeg fortsetter å tegne og fortelle mens Jean-Vincent er uvanlig taus. Plutselig lyser han opp:
– Ma, c’est la grand publique?! Aah! Men hvorfor sa du ikke det med en gang, min venn!
– Ok?
– Ha ha. Det store publikum! Vi må kjøre med røykmaskin og fargefilter! Jeg må ha den jævla røykmaskin qua! Og en til qua!
Noen dager seinere bretter han ut en diger tegning overstrødd med små symboler: Lystårn, innleid filmlys, dimmere, røykmaskiner fra alle kanter, nedgravde kabler, lysbord som flyttes bakvegen av et eget crew, motlys fra andre sida av elva med egen operatør og walkie-talkie-kommunikasjon, et sett av teknikere som går bakom publikum og rigger ned.
Jeg snakker med Lars.
– Det begynner å bli svære greier, det her…
– Ja, og vi hadde trengt en nøkkel til muséet, sånn at vi kan låse oss ut og inn.
– Nei, det får vi ikke!
– Nei?
– Nei, de må sende en egen ungdom siden sånne teatergrupper er så dårlige til å organisere seg. Du vet?
– Ja, særlig!

AMATØRENE
Vi trengte mange amatører til forskjellige roller. Noen steder trengte vi en lossegjeng, noen til å slåss, noen til å bære. Men det var mer enn å være statist. Vi trengte individuelle typer, særlig for å bygge den første scenen, eksposisjonen, folkelivet.
Vi fikk mange fra Porsgrunn Amatørteater. Vi hadde ikke god tid, et par øvinger. Vi laget noen danser, noen rytmiske tablåer, noen utganger og innganger.
Det er mye du kan bruke amatører til. Noen er selvsagt gode og kan brukes til mye. Men alle kan være med. Det er om å gjøre å finne den rette plasseringen. Men du må ha respekt for dem du har med.
Jeg kan ikke fordra instruktører som kjefter amatørene opp og ned og forteller dem hvor udugelige de er. Hver gang vi har med nye amatører hører jeg sånne historier. Sånne folk skulle hatt en på trynet.

ET UTVALGT ENSEMBLE
Men hvem skal spelle Hugo da? Makkeren til hovedpersonen?
– Hva med Stig Henrik? Han var innom i fjor.
– Hoffern? Ja, kanskje det? Han er vel passe gæern.
– Jo, men kul óg da.
Vi har ikke nok folk uansett. Vi trenger noen flere med breie skuldre som kunne ta en støyt. Hva med den nystarta teatergruppa som hadde gått på Teaterakademiet i Århus og som jeg hadde truffet noen av om vinteren på Kampen verksted i Oslo? Hva var det de kalte seg? De Utvalgte? Kanskje vi kunne få dem? Uten at det kostet for mye. Kanskje de ville synes det var moro? En utfordring? Jeg tar en telefon. Marius, Kari, Randi, Are og Torkil dukker opp.
– Så pene? De er ikke for pene da?
– Ikke kødd.
– Norway’s most handsome theatre group, lissom.
De Utvalgte fyller rollene perfekt. Lettelse.
– Ja, men hva med Tobias da? sier Lars etter en stund. Tobias er guttungen hans. Tobias er ti og litt vill i nikkersen.
– Hæ? Unger? Vi skal spelle til langt over midnatt!
– Men han har så lyst! Ja, og så slepper vi å ha barnevakt. Han kan ha med kameraten, Mattis, så har de hverandre og ordner seg sjøl.
– Tja, vi kunne jo ha bruk for to jævelunger som henger over gjerdet… De kunne være avisgutter?
– Ok.

KATHY
Skal det være folketeater, så skal det være farger og musikk. Ja, og kostymer. En dag dukker det opp ei lita dame med klart blikk og tjukk aksent. Hun ser rett på meg.
– Katharina! Hun ler.
– Hvor kommer du fra?
– Colombia.
– Jøss…
– Hva er budsjettet?
– Budsjett?
– Ja, til kostymer til 40 personer. Det må jo bli fint.
– Jo…
– Ti tusen? Fem?
– Ok.
Katharina Barbosa fra Colombia ver perfect match for vårt smuglerprosjekt. Det fylles opp i teatrets kjeller: Sko, dresser, kjoler, fjær…
– Fjær?
– Ja, se her! Hun poserer med en boa og ler igjen.
– Jo…
– Ja! Det kan bli fint!
Hun ser alvorlig på meg.
– Men jeg mangler en hatt…
Borsalino’en min forsvinner. Det ble fint.

EN LITEN GYLLEN RING
Vi øvde inn en stort sett stum første scene der alle karakterene fikk presentert seg. En sommeridyll. På kafé. Ennå har ingen ting hendt.
Vi trengte en sang. Jeg la inn Einar Rose’s ikoniske ”Liten gyllen ring”, sjøl om det ikke var helt tidsriktig.
”En liten gyllen ring med V i midten
Det er symbolet på den edle norske spriten”
En personlig hyllest til det folkelige førkrigsteatret og til Oslo-tonen som forsvant.

MYE ACTION, LITE DIALOG
Det begynte å likne på et film-sett hos oss på Sjøfartsmuséet. Men noen replikker må vi kanskje ha? Vi får rope så godt vi kan, vi har jo ingen mygger. Jeg plasserer skuespillerne så langt fra hverandre som mulig, sånn at blir naturlig å rope.
– Faen, Hugo! Harru kjørtirei alt skinkepålegget og alle rundstøkkene? Du veit åssen jeg sitter ire!
Det er noen timer før publikum kommer. Vi har ikke noe manus. Lars og Stig Henrik går og tråkker nedpå grasbakken. De kommer mot meg og tar opp noen krøllete papirlapper de har i lommene.
– Fader…Når var det jeg skulle si det her a?
– Ja, og det greiene her da?
– Herregud!
Jeg kjører et av de gamle demonregissør-triksa som jeg ikke egentlig kan fordra. Men det er ikke tid til noe annet.
– Hør her! Det er jo ei jævla skrøne! Bare fortell! Som om dere juger så det renner! Det årner seg!
Jeg er ikke helt sikker, men det høres sånn ut.

KABELTREKKERE OG JORDFEIL
Vi trenger flere teknikere. Det er mye som skal ordnes. Jean-Vincent kan ikke gjøre alt. Norstein kommer. Det hjelper. Jan Åge Biti kommer kjørende fra Hamar med en hel bil full med utstyr. Norstein er gammel maskinkjører og anleggs-slusk og Jan Åge er tekniker fra Hedmark Teater og vokalist i sitt eget band – «Noe og Biti». Det er folk som har vært ute en sommernatt før. Jan Åge holder dessuten leven med joik midt på natta. Folk blir sure, men han gir seg ikke.
– De kalle mæ bare for nattens dronning og dagens skrækk, flirer han.

Vi trenger enda flere til å grave ned kabler. En morgen det har regna kommer de aller siste hjelpere som festivalkontoret kunne finne. Det er noen tynne nek av noen hasj-røykere fra Skien. Han ene i flosshatt og sjakett. Han andre har teipa hornbrillene så de sitter på nesa. De står på tunet og glaner på Norstein, Jan Åge og Jean-Vincent, som er iført termodresser og slagstøvler. Jean-Vincent tar fram en spade.
– Ja, ja, mine venner. Dere kan ta den dritten der.

Det regner innimellom. Vi får stadig jordfeil både her og der. Jan Åge kan sterkstrøm. Like før vi skal begynne en kveld får jeg beskjed om at vi har mistet strømmen på femte settet. Da vil det bli umulig spille. Jeg skynder nedover bryggene og løper på ham.
– Æ har fiksa det, sier han bare, før jeg rekker å spørre.
Sånne folk er gull uansett.

DET ER LYSET SOM ER MAGIEN
Plutselig er generalprøven der. Det er første gang vi kjører gjennom i ”real time” med start klokka 23.30 for å nyttegjøre mørket. Ja, første gang vi kjører gjennom i det hele tatt, forresten.
Nå er det mørkt nok. Jean-Vincent slår på lyset. Vi bare står der et øyeblikk og tar det inn. Lyset som flommer inn fra sida, de myke skyggene, rommene som åpenbarer seg, silhuettene, detaljene i husveggen.
– It’s magic!
Guttormsen spiller opp en blues. Lars kommer ut på trappa. Det lever.

HANS MARTIN
Vi får bruke slepebåten. Den er et klenodium og den eneste betongbåten i verden i sitt slag. Den er bygd i Porsgrunn i 1918, har en to-sylindret glødemotor på 100 hk og skal kjøres av en fiskebåtskipper fra Finnmark. Han kjenner båten.
– Det e så å kjør runjdt på en grunnjmur!
Jeg er ikke noen båtmann. Jeg peker ut på elva og beskriver en stor halvsirkel sånn at båten først går forbi oss oppover og så legger til brygga medstrøms.
– Hvor lang tid tar det, tror du?
– Nei, det ska du ikkje bekymmer dæ om! Hø hø!
– Ja, men hvor lang tid tror du?
– Neeei, et kvarters tid…
Det blir ikke noe problem. Det går mye fortere. Men på generalprøva får ikke skipperen lagt inn back’en. 60 tonn betong treffer brygga så den krøller seg og flytter noen fot. Fra fordekket renner en herlig arie av eder og forbannelser med umiskjennelig nordnorsk tonefall over det improviserte mannskapet.
– Åh, tenk om vi kunne lagt fast den improvisasjonen!
Dagen etter stiller han nybarbert i kapteinsuniform. Alt går perfekt.

LASTEBILEN
Vi trenger en liten lastebil i forestillinga. Den spiller en viktig rolle, skal hente hovedpersonen når han går konkurs og være med på det store smuglerslaget i siste scene. Vi har med forskjellige. Alle er fine. Alle er med sjåfør. Etter en stund kommer informasjonssjefen på Herøya, Dag Holmer med en Chevy ’29. Den er grønn, har trehytte bygd i Norge og er grisefin. Holmer er ordentlig real. Bilen tilhører egentlig svogeren hans som eide Arne Pedersens spedisjonsfirma. Det blei starta med en sånn bil. Og vi får kjøre den sjøl!
En kveld stopper Chevy’en. Den står på siste settet og vi får ikke starta den. Vi tror det bare er bendix’en som har kilt seg, men ingen tør begynne å skru på klenodiet. Jeg får ikke tak i Dag Holmer på telefonen. Vi får trilla Chevy’en til side og lagt over en presenning. Hva gjør vi nå? Klokka er halv elleve en fredag i slutten av juni. Kvelden er som fløyel. Vi må ha en lastebil fra 1920-tallet. Gjerne grønn. Publikum kommer om en time. Det er utsolgt.
– Hva med han pensjonisten fra Bergsbygda?
– Arne Melby?
– Ja. Han har kjørt for oss før. En Ford AA 1930 med stålhytte. Arne er grei.
Jeg går ut på brygga og ringer. Det tar en god stund før han tar telefonen. Om han kunne hjelpe oss? Vi var så nødig?
– Vel, nå sitter vi her på terrassen med no’ reker…, begynner Arne. Det blir en liten pause. Jeg innbiller meg at han snur seg og ser utover Ormerfjorden.
– Jeg har ikke starta hu på en fjorten daers tid, men… Jeg skal gå ned i garasjen og se å jeg kan gjøre!
Arne legger på. Vi vet det tar minst en halvtime å kjøre inn fra Bergsbygda. Etter fem og førti minutter glir en liten grønn lastebil fra 1930 inn på plassen, nesten helt kliss lik den forrige. Eva stryker forbi meg i halvmørket.
– Fy faen, Tor Arne, det der hadde vi aldri fått til i Oslo.
Arne skal ikke ha noe for det. Vi ordner en diger blomsterbukett. Han er helt over seg. Det er bare å ringe igjen.
Vi trenger ikke det. Det var bendix’en.

BLANKE KANNER
Vi måtte ha noe å smugle. Lars fant et firma som kunne levere 5 liters metallkanner. Sånne som de har olivenolje i på matbutikken. De ville se helt bra ut bare vi fikk malt dem matt svarte. Vi trengte mange. De skulle leveres blanke uten etikett, så skulle vi male.
Men kannene kom ikke. Det var en streik i transportleddet. De sto på et lager på Fornebu. Vi fikk dem ikke ut. Til slutt ringte Lars til leverandøren og fikk ham til å kjøre ut på Fornebu, hente dem personlig og sette dem på en bil. De kom dagen før vi skulle begynne å spille. Vi rakk aldri å male dem.
Noen dager etterpå hadde det ringt en fyr til avisa. Det kom på trykk i Ring inn-spalta på side 3.
– Men én ting ville han bare ha sagt, at blanke kanner det hadde vi ikke den gangen. Jøss, det skulle tatt seg ut. De hadde jo vært lette å oppdage hvis de havna i sjøen. Nei, kannene var alltid svarte.
Året etterpå fikk vi malt dem.

NABOHJELP
Over alt hjalp folk til. Over alt var det velvilje. Naboene i Tollbugata var greie, selv om vi holdt dem oppe med bråk på natta. Etter hvert ble det flere folk på forestillingene enn vi hadde solgt billetter. Jeg gikk rundt et hjørne og kom på et festkledt opptog.
– Du, vi tenkte vi skulle stikke innom en tur. Vi har noen gjester i haven og så bare sniker vi vårs inn når dere kommer nedover her. Det gjør vel ikke no’ det, vel? Vi kan se over gjerdet vi, men det blir lissom ikke det samme…
De fikk billetter.

EKTE VARER
Bjarne var en av de som hadde hjulpet oss mest med å ordne ting. Han var med og spilte også og var skikkelig god. En dag skulle jeg ha tak i ham på telefon, men jeg fant ikke noe nummer. Jeg reiste innom Reidar.
– Har ikke Bjarne telefon?
– Jo, men han må ha hemmelig nummer, vet du.
– Å?
– Jo, han dreiv noe vi bare pleide å kalle ”Heistad fabrikker.”
– Ja?
– Ja, noen kaller det for kriminalitet, men jeg gjør ikke det, jeg altså.
– Neivel.
En kveld snakker jeg med Bjarne mens vi gjør oss klare på settet.
– Det er jo for gæernt at ikke du får noe betalt for alt du har gjort for oss.
Han ler godt.
– Nei, nei. Det behøver du ikke å tenke på! Jeg bare kosær meg så jævli med å stå her på scenen og se ut i publikum på alle de folka fra Sundjordet og Moldhauen som jeg har solgt sprit til.