Tony Brown (1949 – 2023) in memoriam

Tony Brown var mannen som brakte Kung Fu – kinesisk kampsport – til Norge. Han var Grenland Friteaters Kung Fu-lærer og en nær samarbeidspartner og god venn av teatret gjennom mer enn 30 år.

Tony kom til Herøya og Porsgrunn midt på 1980-tallet fordi hans daværende kone Susan hadde fått arbeid i Forskningsparken på Herøya. De hadde med seg døtrene Naomi og Eden. En tredje datter – Bethel – ble født mens de var i Norge.

Tony gikk straks i gang med å etablere en Kung Fu-klubb i Grenland. Den ble snart meget aktiv og siden fikk avleggere mange steder i landet – i Oslo, Bergen, Halden, Tromsø og Lyngen.

I 1989 flyttet familien til USA, men Tony fortsatte å holde tett kontakt med Kung Fu-miljøet han hadde skapt i Norge, ikke minst i Grenland, med regelmessige besøk opptil flere ganger i året – helt til pandemirestriksjonene satte en stopper for all reising i 2020. Tony var en stor og trofast Norges-venn og snakket mange ganger om at han angret på at han hadde reist fra landet. På besøkene i Grenland underviste han nye og eldre elever i Kung Fu-klubben, men det var også alltid obligatorisk med en fisketur med gode venner og et besøk på Friteatret.

Jeg er ikke sikker på akkurat hvilket år det var jeg traff ham for første gang, men det er imidlertid ikke vanskelig å huske situasjonen rundt det. En stille søndag morgen ruslet jeg ned mot Storgata i Porsgrunn og ble oppmerksom på en unnselig liten plakat på en lyktestolpe som tørt forkynte at det skulle demonstreres og undervises i Kung Fu i Hydrohallen på Herøya litt seinere samme dag. Det var knapt til å tro! Kung Fu på Herøya?

I noen år hadde jeg sammen med mine kolleger på Friteatret hatt Kung Fu – kinesisk kampsport – som vårt daglige treningsrituale. Det vi praktiserte hadde vi lært av Ingemar Lindh i Italia. Dette var noe høyst uvanlig hos oss på den tida. Bruce Lee-filmene var fortsatt forbudt. Jeg var sikker på at vi på dette tidspunktet var ganske alene om å drive med Kung Fu i Norge. Men nå var det altså dukket opp like i nabolaget. Det var helt vilt!

I idrettshallen på Herøya var oppvarmingen allerede i gang da jeg kom. Hallen var fylt med barn, ungdommer og voksne som sparket til en slags ball med fjær på. Det var ikke vanskelig å se hvem som var ansvarlig. Det var denne hyggelige, blide, enarmede fyren som instruerte, deltok og tok i mot nykommerne. Etter en liten stund var det oppstilling på geledd for store og små og så arbeid med forskjellige former – sekvenser med slag og spark-kombinasjoner.

Noe av det første jeg la merke til var laget Tony hadde med kidsa og den respekten de hadde for ham. De måtte ha holdt på en stund, for mange var allerede mye bedre enn meg, selv om de var bare unger – mye yngre enn meg. For meg var det bare å følge etter.

Etter hvert så jeg på guttene og jentene hvor mye han og betydde for mange av elevene. De som slang innom med en bowie-kniv i beltet for å lære å slåss gikk fort lei og kom aldri igjen. De som derimot ble, var en gjeng med barn og ungdommer som bokstavelig talt ble rake i ryggen og vokste enormt med disiplinen og oppgavene. Det må ha vært noe med blandingen av kinesiske tradisjoner, amerikansk konkurransedisiplin og norske egalitære verdier som smeltet sammen. Tony personifiserte dette lykkelige møtet. Gjennom alle disse årene så jeg aldri at han måtte heve stemmen for få respekt.

Kung Fu brakte fram det beste i Tony og han representerte det beste i Kung Fu: Verdien av hardt arbeid, stoltheten over godt utført håndverk og god kunst, respekten for kunnskap og tradisjon, godt samarbeid og vennskap.

Tony ble umiddelbart invitert på teatret for å trene Kung Fu med skuespillerne. Jeg husker enda replikken han introduserte seg med på benken rundt kjøkkenbordet vårt: – Well, I’m just a one-armed carpenter with weird religious ideas! Han hadde fra første stund denne sjarmerende selvironiske og slentrende avvæpnende tonen som gikk rett til hjertet, brakte fram smilet og som gjorde at han passet inn fra første stund. Introduksjonen pekte på at han ikke bare underviste i Kung Fu, han livnærte seg som snekker og trodde på Jesus.

Vi skjønte at i forkant av kampsport-disiplinen lå det en historie om et broket liv, som det heter. Litt etter litt kom det fram historier om ungdommelige gjeng-slagsmål og fengselsopphold i Florida og om da han mistet armen og nær omkom, da kameraten kjørte av veien i rus og rev av Tony’s høyre arm på en telegrafstolpe. Men så slapp han også unna krigen i Vietnam…

Kan hende ble Kung Fu redningen for Tony. Han framstilte det noen ganger slik. I hvert fall var det ingen andre kampsporter som ville akseptere ham da han kom med bare én arm for å lære.

Etter hvert underviste Tony ikke bare i Hung Gar Kung Fu, men også i den mjukere Yang-stil Tai Chi Chuan på Friteatret. Han var også med som aktør i flere utgaver av Stedsans – den store utendørs byvandringen som Grenland Friteater laget første gang i 2005. Det første året deltok Tony med en Tai Chi-form som han gjorde iført rød silkepysjamas på en brygge langs Porsgrunnselva mens publikum gikk forbi. Et annet år deltok han med paraply som våpen i en kamp-scene sammen med en gruppe unge break-dansere.

I 2015 regisserte jeg Geddy Aniksdals solo-forestilling Flyktningens 7 sanger med tekster fra 700-tallet av Kinas største poet Tu Fu. Tony instruerte kamp-scenene med kinesisk sabel, stav og spyd. I programmet skriver han: “This performance, depicts an old warrior who’s lost everything in the war and barely has strength to fight but has no choice.”

Da vi ble stengt ned under pandemien i 2020, tok jeg kontakt med Tony i Ohio for å kunne jobbe sammen med Kung Fu på video-link over nettet. På tross av tekniske problemer fikk jeg mange fine stunder med oppfriskning av både Kung Fu- og Tai Chi-former, og vi fikk mulighet til en prat. Jeg skjønte at ikke alt var som det skulle. Jeg fikk høre at Tony hadde fått en kreft-diagnose som var alvorlig En dag skjønte jeg at det var riktig galt, da Tony ikke lenger kunne gjøre Kung Fu. Etter hvert sluttet jeg å få svar på oppkallene og mistet helt kontakten.

Heldigvis fikk jeg kontakt med datteren Naomi Ignas høsten 2022 som hadde funnet ham på et sykehjem utenfor Columbus, Ohio. Tony var svært avkreftet. Vi fikk sjanse til å hjelpe til med å flytte ham til et bedre sted og vi fikk sjanse til å ta farvel.

Tony har ønsket at asken hans skal spres på favoritt-fiskeplassen i Langesundsfjorden.

Tor Arne Ursin