Bukken og havresekken, av Trond Hannemyr

Teater i periferi – og sentrum

«La Skien ta kulturen, så tar Porsgrunn industrien», uttalte en framtredende Porsgrunnspolitiker midt på 70-tallet. Det var ikke i et spesielt kulturvennlig Porsgrunn vi i 1976 bestemte oss for å danne Grenland Friteater.

Nå lot vi imidlertid ikke det skremme oss i altfor stor grad. Heller ikke da vi etter å ha hatt en slags suksess med den første forestillingen Byssan Lull bestemte oss for at vi ville fortsette samarbeidet. For samtidig bestemte vi oss for å bli boende i Porsgrunn.

Skjønt, bestemte oss for …? I alle fall ble vi boende. Etter å ha øvet et visst press på den nyansatte kultursekretæren hadde vi også skaffet oss en arbeidssal og et kontor i 2.etasje i en gammel kjeksfabrikk.

Vi fikk mye arbeidsro. Litt for mye. Savnet av å kunne se forestillinger og møte kolleger var til sine tider svært akutt. Flytteplaner ble lansert og diskutert med jevne mellomrom.

Heldigvis hadde vi ikke vett til å realisere dem. I dag innser jeg at nettopp den «arbeidsroen» ble viktig for oss. Vi fikk rett og slett tid, all vår tid, til å konsentrere oss om teaterarbeidet.

Gjester

Våren ’79 skulle svenske Friteatern gjestespille i Oslo, og tok kontakt. De ville gjerne spille i Porsgrunn også. Selvsagt sa vi ja. Friteatern hadde vært viktige for oss som lærere og inspiratorer siden vi startet gruppen. Byssan Lull var skrevet for dem opprinnelig, og to sommere på rad hadde noen av oss vært elever på deres sommerkurs. De ga oss vårt første møte med treningsmetoder og tenkemåter, som har vært viktig ballast.

Vi leide Folkets Hus. Kommunen var villig til å garantere for underskuddet. Og det viste seg at mange fler enn oss hadde lyst til å se Gycklarnas Hamlet av P.C.Jersild.

Kanskje det allikevel kunne skje litt i Porsgrunn. Av og til i alle fall.

ISTA

Senere samme året var vi i Holstebro, hvor Odin Teatret inviterte til et tre dagers seminar med Dario Fo. Samtidig presenterte Eugenio Barba ISTA for oss. International School of Theatre Anthropology; et internasjonale prosjekt med undertittelen «Skuespillerkunsten – talent eller vitenskap?», som han ville vi skulle være vertskap for i Norge året etter, i november 1980. Hoved-sesjonen av ISTA 1980 skulle gjennomføres i Bonn. Idéen var at det i tillegg skulle gjennomføres kortere seminarer i Stockholm, Holstebro og Porsgrunn.

Med et tyvetalls pedagoger fra europeiske og asiatiske land og et budsjett på noen hundre tusen kroner var dette en målestokk vi ikke følte oss helt hjemme i. Men, ok, han fikk oss til å våge. I samarbeid med Saltkompagniet Teater begynte vi vandringene i departementets korridorer for å finne penger, og i avisredaksjonene for å få nødvendig presse.

Interessen var overveldende. Et hundretalls teaterarbeidere, teatervitenskapsstudenter, dramapedagoger, forfattere, sosialantropologer og andre interesserte kom til seminaret. Merkelig nok ingen fra institusjonsteatrene. Morgentimene ble brukt til praktisk undervisning, dagene til arbeidsdemonstrasjoner i indisk Orissi-dans, japansk Butoh, kinesisk Pekingopera og balinesiske danseformer. I tillegg ble det, som et ledd i arbeidsdemonstrasjonene, gitt eksempler på Odin Teatrets trening, der mange av de asiatiske prinsippene blir brukt, og på Decroux’s Corporal Mime, som er et europeisk, sterkt kodifisert system, en slags europeisk parallell til de asiatiske formene.

Begrepet teaterantroplogi viser til studiet av menneskets biologiske og kulturelle atferd i en forestillingssituasjon; det at skuespilleren anvender sin fysiske og mentale tilstedeværelse etter lover som er annerledes enn dagliglivets.

Hver kveld ble det vist forestillinger med de forskjellige asiatiske ensemblene i Porsgrunn Rådhus. Slik sett ble seminaret også et tilbud til den vanlige teatergjenger, som her fikk sjansen til å stifte bekjentskap med spennende, visuelt danseteater og artister på høyt internasjonalt nivå.

Men seminaret ble ikke bare et kurs. Det ble i realiteten også det første større møtet her i Norge mellom mennesker som hadde valgt å arbeide med teater utenfor institusjonene. Det innebar i stor grad muligheten til nye bekjentskaper, til å se sitt eget arbeid i lys av andres erfaringer, og ikke minst til erkjennelsen av behovet for videreutdanning og økt kunnskap; behovet for en alternativ teaterpedagogikk i Norge.

Avslutningsvis, på pedagogenes fridag, arrangerte vi et møte mellom musikerne og danserne fra India, Japan, Kina og Bali og det lokale Spelemannslaget Vårlengt. Hvilket ble en fantastisk jamsession, og en høyst levende innføring i musikkens og dansens evne til å kommunisere.

ISTA ble viktig for oss. På det ytre planet innebar det omtale i den samlede norske presse, i radio og fjernsyn. For oss, som skuespillere, betød det et første møte med århundrelange teatertradisjoner. Å arrangere ISTA ble en hel utdannelse. Vi klarte å dra i land et arrangement, som i utgangspunktet så uoverkommelig ut. Det lærte oss å våge det umulige.

Cirque Aligre

I løpet av 1980 hadde vi fulgt opp det vi så smått hadde begynt på da vi arrangerte gjestespillet med Friteatern, og invitert noen norske forestillinger til byen. Perleporten Teategruppe hadde gjestet med Klassebilde, Høvik Ballett hadde vist sin Jubileumsforestilling og Saltkompagniet Teater hadde spilt sin utendørsforestilling Majorenes Middag. Når den svenske teatergruppen Scharhazad kontaktet oss og lurte på om vi kunne få til to forestillinger i Norge med franske Cirque Aligre, var det derfor naturlig for oss å si ja.

Vi mottok PR-materialet som fortalte om Cirque Aligre’s store popularitet hos barna, om dyr og akrobater og en fantastisk, middelaldersk atmosfære. Det så spennende ut. Vi fikk Studentersamfundet i Trondheim til å kjøpe en forestilling, og leide en idrettshall i Porsgrunn til den andre.

Det meste så greit ut, vi fikk tilmed ordnet de 20 rottene deres lovlig inn i landet. Da forestillingen skulle begynne sto ca 650 mennesker i billettkøen, for det meste barn. Dessverre. For i det dørene ble åpnet begynte trøbbelet.

Aner ikke hvor Cirque Aligre’s store popularitet hos barna stammer fra, men fra barna i Porsgrunn er det bestemt ikke. Publikum slapp inn i et rom som var gjort om til et inferno. Tett røyk fikk enkelte til å ta til tårene øyeblikkelig. En mann i rottekostyme tok i mot, smalt med en lang pisk og, bokstavelig talt, heiv pappene bortover gulvet.

En eldre fransk-lektor vi hadde engasjert som tolk ble iført rosa sløyfe i håret og måtte, stående på alle fire, brøle som en løve. Et par hundre barn løp gråtende hjem i løpet av de første ti minuttene; vettskremte. Rasende foreldre dukket opp utover i forestillingen, sammen med et par sivile politifolk, som imidlertid ikke fant noen grunn til å stoppe den, til tross for rotter som gikk på line like over publikums hoder og svært «middelalderske omgivelser» for øvrig.

Selv synes jeg forestillingen var utrolig. Men noen barneforestilling var det definitivt ikke. En eldre kar jeg snakket med noen dager senere hadde sett forestillingen sammen med kona og et annet par. Resten av natta hadde de krangla om hvorvidt dette var det beste eller det verste de noen gang hadde sett. Selv mente han det var den beste kulturkollisjonen han noen gang hadde vært vitne til.

Avisene hadde kjempeoverskrifter dagen etter, dessverre ikke så positive. –200 barn gråtende hjem var ingen god reklame for oss som arrangør.

Året etter sto jeg bak et par eldre damer og så en gateparade italienske Teatro Potlach gjorde i byen i forbindelse med et gjestespill. – Hva er dette for noe, da? spør den ene. – Det er sånt de skremmer barna med, det! svarer den andre.

Det tok litt tid å legge det ryktet bak seg.

Men vi høstet en svært viktig erfaring med Cirque Aligre-arrangementet. Etter det inviterer vi ikke gjestespill uten å ha sett forestillingen selv.

Tre seminarer om skuespillerkunst

Vinteren 80-81 ble et vendepunkt. De gamle forestillingene lå bak oss. Vi trengte fornyelse. Vi hadde valgt å omdefinere teateret, og indikerte det med det noe ambisiøse tillegget til navnet: Norsk laboratorium for skuespillerkunst.

Vi trengte kunnskap. ISTA hadde vist oss at vi hadde kapasitet til å arrangere et seminar. Men denne gangen ville vi gjøre det i en målestokk som gjorde det mulig for oss selv å delta. Og vi ville delta som gruppe, gjøre felles erfaringer.

Ingemar Lindh var den vi ønsket å arbeide med. Hans arbeidsdemonstrasjoner og foredrag under ISTA hadde gjort et voldsomt inntrykk. I tillegg ville vi gjerne få en fra Grotowski’s Teatr Laboratorium i Wroclaw til å gjøre et seminar, samt Torgeir Wethal fra Odin Teatret.

Idéen med å hente pedagogene hit i stedet for å finne ut hvor og når de skulle ha et seminar et eller annet sted utenlands hadde flere grunner. For det første ville vi på den måten kunne holde en bedre kontinuitet i eget arbeid, ved at vi slapp å reise bort. Vi ønsket å velge lærer selv, og kunne, til en viss grad, finne tidspunkter som passet oss. Samtidig ville det innebære et tilbud til andre teaterfolk her hjemme.

Tre seminarer om skuespillerkunst ble arrangert utover i 1981. I april Ingemar Lindh’s seminar Stener å gå på. I august kom Torgeir Wethal fra Odin Teatret under tittelen Skuespillerens kraft – Instruktørens styrke, og i desember kom Rena Mirecka og Ryszard Cieslak fra Teatr Laboratorium med hvert sitt seminar under tittelen Det fattige teatrets rikdom.

For oss, og for de ca femti andre skuespillerne som deltok, var det en unik anledning til å arbeide med noen av de virkelig store kapasitetene innenfor gruppeteatret. Men disse seminarene i 1981 viste også noe annet, som vi ikke tidligere hadde sett til fulle: At et av teatrets viktigste ansikter er Møtet.

Møter og samarbeid

Derfor ble også den italienske teatergruppen Teatro Potlach’ gjestespill i Porsgrunn våren ’81 en opplevelse for oss. Sammen med dem hadde vi nemlig vår første arbeidsutveksling.

I seg selv et spennende eksperiment i en industriby som Porsgrunn. To «eksperimentelle», italienskspråklige forestillinger, samt en gateparade. Og selvsagt kom det heller ikke hundrevis av mennesker. Men en del mennesker i byen hadde begynt å bli nysgjerrige på disse gjestespillene vi arrangerte. De hadde oppdaget at her var kvaliteter de sjelden fant i det konvensjonelle teatret. Disse forestillingene handler vel så ofte om å lete som om å gi svarene, og svært ofte kom dette først og fremst til uttrykk gjennom en form som var ny og som overrasket.

Men vi fikk langt mer ut av dette gjestespillet enn bare forestillingene. Turnéplanen tillot dem å bli noen dager. Spennende dager. Potlach er de nord-amerikanske indianernes navn på en stor fest, der alle bidrar med det de kan. Og omtrent slik ble de dagene vi hadde sammen. Siden de innledet Porsgrunns-oppholdet med å vise sine forestillinger var det naturlig at vi viste dem vårt arbeid; noe som på det tidspunktet var en improvisasjon over et forestillingsarbeid; Pentimento, som i fastlagt form skulle få navnet The Play is Over. Resten av tiden vi hadde sammen brukte vi til samarbeid. Utveksling av treningsteknikker, improvisasjoner, musikk.

Og måltider, ikke minst. Jeg glemmer aldri de ni rettene Potlach serverte den siste kvelden vi hadde sammen under dette første Norgesbesøket deres.

Siden har det blitt en tradisjon. Ingen er gjest her, i alle fall ikke over tid, uten å gi til beste et måltid.

I juni 1981 ventet vi besøk fra Spania; Titeres la Tartana. I samarbeid med Saltkompagniet Teatergruppe la vi opp til et både ambisiøst og løssluppent prosjekt vi kalte Fjolseturnéen ’81 – Skuespillernes ferie. De tre gruppene skulle først tilbringe en uke sammen på Hove Leir på Tromøya utenfor Arendal, hvor vi gjennom arbeidsutvekslinger skulle legge rammene for parader og utendørs-arrangementer, som så skulle turnére i Sør-Norge; rockefestival på Hamar, janitsjarfestival samme sted, byfest i Arendal, teaterfestival i Oslo, osv.

Det ble en traumatisk affære. Vi sto på brygga i Larvik for å ønske dem velkommen. Om jeg ikke husker feil hadde vi til og med en flaske champagne. Som aldri ble drukket. Akkurat i det vi skulle si hei ble vi føyset unna av en heller brysk toller i sivil. Spanjolene ble føyset inn i tollens garasje, og dermed tok det oss to døgn, advokathonorarer, endeløse diskusjoner med toll-og pass-myndigheter og en tur Fredrikshavn tur-retur før vi kunne framføre dem i frihet på norsk jord igjen.

En av dem hadde, idiotisk nok, med seg et par gram ulovlig vare inn i landet. Og hadde visstnok røyket av samme vare svært så åpenlyst på ferja.

Å være forbannet hjalp lite. Bussen deres ble tatt fra hverandre innen noen små gram med hasj ble funnet i en kassettspiller. De tok kollektivt ansvar for ulovlighetene, og dermed bar det ut av landet igjen. Helvete! Vi hadde natta på oss, fant en Larviks-advokat og forklarte situasjonen. Vi hadde arrangører og kontrakter å stå til ansvar for, og måtte få dem inn i landet. I løpet av natta fikk han gjort om utvisninga til avvisning og bot. Svær bot. Lars Steinar satte seg på ferja til Fredrikshavn sammen med dem om morgenen, og sørget, sammen med danske venner, for at de der ikke ble skysset videre til Tyskland, som politiets mening var, men fikk dem tilbake til Norge igjen på samme ferje. Denne gangen sparte vi champagnen.

Vi kom oss til Arendal og begynte å arbeide. Vi var mange, et rikt utvalg av merkelige skikkelser. Kjempemarionetter, musikere, styltemennesker, klovner og indiske guder. Paraden vi satte sammen hadde fortjent en bedre skjebne.

Rockefestivalen mot rus på Høsbjør utenfor Hamar viste seg å være en kjempeflopp. Etter et par dager med nesten ingen musikk, striregn og en orgie av fyll rundt på festivalområdet, ble det ogsåklart at arrangøren over hodet ikke hadde dekning for verken honorarer eller ande utgifter. Artisthotellet ble okkupert og allmøte blant artistene avholdt.

Ebba Grøn foreslo å rasere hotellet. The Troggs noe lignende. Den Jesuslignende skikkelsen som svarte for arrangørene ville bare besvime. Det endte med at i alle fall noen av oss fikk penger til bensin. Men Jesus lovte at alle skulle få pengene sine, neste år. Mike Oldfield, som visstnok hadde fått sitt honorar, faktisk uten å ha spilt en tone, hadde lovet å komme ens ærend til Oslo året etter og holde konsert for å dekke inn noe av underskuddet …… Takk og farvel.

«Hamar aldri mer» ble faktisk lansert som button i Oslo samme høst.

Dermed var vi 20 mennesker å turné; uten penger, uten mat og uten noe sted å sove. Javel. Vi kjørte til Lillehammer og spilte for hatten. Suksess, suksess, og hatten full. Dessverre fortalte politiet oss at å spille for hatten var forbudt på Lillehammer, og tok hele hatten. Og med den dagens middag. Til Lillehammer-politiets fordel skal det sies at vi etter en del om og men fikk hatten igjen, med pengene i. Men sheriffens siste ord var definitive: Get out of town before sunset!

Fjolseturnéen bar sitt navn med rette.

Lars og jeg var i grunnen lettet da vi kunne sette oss i turnébussen etter Fjolseturnéens avslutningsforestilling i Spikersuppa i Oslo, med kurs for København og ti forestillinger med Sjakk & Ludo, i regi av Festival of Fools.

Å reise er å lære

Forestillingene vi hadde arrangert i Porsgrun i ’80 og’81 hadde gitt os viktige kontakter. Både Potlach og Tartana hadde en bred kontaktflate i sine hjemland. Vi begynte å håpe på en turn\e i Sør-Europa.

Likevel var vi totalt uforberedte da invitasjonen kom. Tartana skulle stå som arrangør for Il encuentro internacional teatro en la calle, som skulle finne sted i Madrid i 1982.

I grunnen passet tidspunktet bra. Vi hadde planlagt premiére på The Play Is Over i april. Men vi forsto at dette var en gateteaterfestival. Vi stilte som betingelse at vi kunne spille The Play Is Over innendørs, i tillegg til utendørsforestillingene våre; Daksha Yaga og Sjakk & Ludo.

Men ville det værelurt å reise med en så fersk forestilling til Spania? Turde vi?

Heldigvis turde vi, og heldigvis ble alt fullstendig annerledes enn vi hadde kunnet tenke oss. Etter noen få forestillinger i Stavanger og Porsgrunn, med et ikke alt for fulltallig eller entusiastisk publikum, lurte vi enda mer på hvordan det ville gå med The Play Is Over i Madrid. Vi trøstet oss med at vi hadde vært svært nøye med å presisere våre krav til spillelokalet; max 75 plasser og total mørklegging, samt tregulv.

Det viste seg at vi skulle spille The Play Is Over i en gammel kirkeruin. Under åpen himmel. Og i et sirkustelt. Begge steder hadde vi mange hundre plasser, og spanjolene viste seg å være høyst ulike et norsk publikum. De kom med tilrop, de ropte Olé! Når det var action, og de turde le høyt.

For oss ble Madrid en sterk erfaring. Vi hadde aldri spilt for så mange, og aldri for et så entusiastisk publikum. Det ga oss tro på det vi gjorde.

Samme høst spilte vi på teaterfestivalen i Santarcangelo i Italia. Gjennom arrangører som så oss der fikk vi til en seks uker lang Italia-turné, som også bragte oss til Sardinias hovedstad cagliari.

Det at vi hadde invitert utenlandske teatergrupper til Porsgrunn i den hensikt å skape et teatertilud lokalt hadde dermed fått en spennende bi-effekt. Det ble åpningen for oss til et internasjonalt marked.

Dermed fikk vi også anledning til, på nært hold, å se hva som rørte seg innenfor det européiske gruppeteatret. Og vi så forestillinger vi virkelig fikk lyst til å presentere for et norsk publikum.

I eget hus

Da vi våren 1983 kunne ta de gamle Frelsesarmé-lokalene i Porsgrunn sentrum i bruk som teater, så vi muligheter til i større grad enn før å hente inn spennende grupper og forestillinger. Gjennom festivalene vi hadde gjestet visste vi også hvilken mulighet som ligger i festivalkonseptet. Publikum kan, gjennom en kort periode, se forestillinger som representerer forskjellige retninger og idéer, og dermed ha muligheten til å danne seg et mer nyansert syn på hva teater kan være. Gruppene får muligheten til å møtes, diskutere og arbeide sammen.

Idéen ble til En Sommernattsdrøm. Sju teatergrupper fra nesten like mange land presenterte gateparader, barneforestillinger, kabaret og såkalt seriøst teater gjennom en uke. Festivalkonseptet viste seg å fungere også i Porsgrunn. Såpass bra at En Sommernattsdrøm II måtte se dagens lys i 1984. Da vi kom så langt som til våren 1985 var vi igjen uten lokaler, og dermed uten muligheter til å arrangere verken festival eller enkeltstående gjestespill.

Vi slås for å få lokaler i 1983. Det var et spørsmål om å være eller ikke være i Porsgrunn. Om Porsgrunn hadde plass til oss og ønsket oss. Det gjorde de. Porsgrunn hadde etter hvert innsett at det ikke var nok «å ha industrien».

Et levende lokalsamfunn trenger levende kultur. Vi vil gjerne gi kommunen et gjensvar på tilliten vi blir vist. Men våre egne arbeidsmetoder, som krever lang produksjonstid, og økonomiske realiteter som nødvendiggjør en stor turnévirksomhet, gjør det ikke mulig for oss selv å ha en særlig høy aktivitet i Porsgrunn. Og selv vil vi også gjerne møte andre virkeligheter enn den lokale.

For likevel å gi byen et teatertilbud arrangerer vi gjestespill. Helt siden 1980 har vi stått for den vesentlige delen av teatertilbudet i Porsgrunn. Kommunen har bidratt med underskuddsgarantier, som av og til har dekket underskuddene, av og til ikke, men latt det være opp til oss å bstemme repertoiret. Vi er blitt bukken som passer havresekken.

Som modell finner jeg det interessant. Et gruppeteater representerer en ressurs i form av kunnskap om og oversikt over hva som er tilgjengelig av forestillinger. I stedet for å presse gjennom et høyt antall egne produksjoner i året, i et håpløst ønske om å tilfredsstille alle, kan lokalsamfunnet gis et bredt og variert teatertilbud gjennom gjestende teatre. Selv får teatret arbeidsro.

Jeg tror det er fornuftig kulturpolitikk. Kunstnerisk og økonomisk. Knapt noen annen modell kan gi mer igjen for hver krone, ikke minst fordi det krever et minimum av administrasjon.

Statistikk blir i denne forbindelse interessant lesning. I to perioder de senere årene har vi hatt egne lokaler; fra våren ’83 til våren ’85 og siden september 1987. I disse periodene har vi hatt ro til å utvikle vårt eget arbeid videre, og fått resultater i form av flere nye produksjoner. Samtidig har lokalsamfunnet merket vår tilstedeværelse i form av et høyt antall forestillinger, både egne og gjestende. Teaterinteressen har økt i byen, i alle fall om man skal dømme etter publikumstallene.

Samtidig har vi ønsket å gjøre Friteatret til et sted med et mangfold av aktivitet. Både i ’87 og ’88 har vi holdt ti-dagers sommerkurs i skuespillertrening, samtidig som flere seminarer, både for amatører og profesjonelle, har blitt holdt resten av året. Foruten oss selv arbeider to teatergrupper daglig på huset; Skuespillerkompaniet, som i 1987 ble dannet av noen av teatrets daværende elever, og Sagliocco Ensemble, et svensk-fransk prosjekt – gamle venner av oss – som sto uten tak over hodet og derfor kom hit.

Om enn disse gjestende gruppene har vært her en god stund nå, er det ikke meningen at «leieforholdene» skal være permanente. For vår del er hensikten først og fremst å bidra som fødselshjelp til grupper som er ferske og gjerne vil ha faglig hjelp, eller å kunne avhjelpe et akutt behov for arbeidslokaler.

Foruten disse «rene» teateraktivitetene rommer huset etter hvert også enkelte andre virksomheter, som kurse, møter, konserter, etc.

I de to årene vi måtte arbeide i ulike lånte lokaler skapte vi, i likhet med i de overfor nevnte periodene med tak over hodet, nye forestillinger. Våkenatt, Stjernene kjem ikkje nærare og Prosjekt Woyzeck. Den siste sammen med dem som i dag arbeider i Skuespillerkompaniet. Men mens vi i denne perioden hadde et uvanlig høyt antall forestillinger på turné hadde vi ingen reell mulighet til lokal aktivitet. Vi spilte noen få forestillinger her selv, men arrangerte ingen gjestespill og ingen seminarer hjemme. I denne perioden var vi, med andre ord, en nærmest uutnyttet ressurs, sett med lokalsamfunnets øyne.

Vi prøver ikke å innbille noen at vi gjør dette av idealistiske grunner eller fodi vi føler at vi må. Vi ønsker mer enn noe annet å beholde vår egen kunstneriske frihet. Vi gjør et vi gjør fordi vi vil. Vi gjør det fordi det gir oss lokalpolitisk alibi til selv å lukke dørene bak oss i perioder. Vi gjør det fordi det gir osss muligheten til å samarbeide med kolleger uten nødvendigvis å reise vekk. Vi gjør det fordi vi er glade i godt teater, fordi vi tror at godtteater er lik levende kunst er lik god politikk.

Porsgrunn, 1989