Siri Broch Johansen: Ser du det jeg ser?

Om forestillingen

Lesning og samtale med Siri Broch Johansen, Biblioteket. Samtalen ledes av Tor Arne Ursin fra Grenland Friteater. Også med: Anne-Sophie Erichsen, Tuva Svendsen Hesmyr, Trond Hannemyr og Robert Emil Berge.

Visningen skjer i rommet Siri har skapt på turné med samfunnsteaterprosjektet Sabmie Ovttastuvvon Siiddat – SOS. I samarbeid med Porsgrunn bibliotek. 

Siri presenterer prosjektet for oss, og så skal vi sammen lese fram en scene fra det mektige landet SOS, som er et teatralt forsøk på å skape en ukolonisert verden. 

Videre presenterer Siri også sitt siste sakprosaprosjekt – en brevsamling med 70 brev til Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Hun skriver ikke bare på vegne av seg selv og sin egen fortelling, men også andre samers fortellinger, og på vegne av samer. Særlig er temaene i brevene knyttet til det samiske språket som er forfatterens hjertespråk, men ikke morsmål. 

Juho Sire čállá peršovnnalaš reivviid Duohtavuohta- ja seanadankommišuvdnii. Ii čále dušše iežas ovddas, ii ge dušše iežas muitalusa, muhto maiddái ollu sápmelaččaid muitalus-aid, ja nu maiddái sápmelaččaid ovddas. 

Siri skriver fortsatt nye brev til kommisjonen. Kanskje vi får høre et av dem?

Kommisjonens leder, Høybråten, sier at kommisjonen ønsker og trenger våre fortellinger. – Skriv brev til oss, oppfordrer Høybråten. Tanken skyter inn i hodet: Selvsagt! Jeg skriver brev til kommisjonen! Veldig mange brev! Først og fremst vil jeg skrive om morsmålsanalfabetene, som så ofte blir glømt. Jeg skriver om pappa, som ble en av få morsmålsanalfabeter i sin generasjon som fikk lære å lese og skrive morsmålet sitt. Jeg skriver om meg sjøl, om hvordan det var å lære samisk i voksen alder, og hvordan det er å være formidler av og på samisk når man sjøl har det som andrespråk. Jeg skriver om dattera mi, som har fått vokse opp som tospråklig same. Men jeg skriver også om alt det andre som knytter opp mot språk og kultur. For hvis vi skal bestå som folk, trengs det mer enn språk og kultur. Tema i brevene gjentas mange ganger. Jeg ser på samfunnet vårt som et knust speil, og prøver å forklare hva jeg ser i hver enkelt speilbit.»