Content not translated?
Try autotranslate

Intervju med Geddy Aniksdal


TEATER

UTLENDINGEN

UT I VERDEN: «Pul aldri en Årdøl hvis du vil komme deg vekk herfra», sa man i skuespiller Geddy Aniksdals hjembygd. Hun ville ut i verden, men endte opp i Porsgrunn. Skjebnens ironi, mener hun selv.

Skuespiller Geddy Aniksdal fra Årdal tas stadig for å være fra et annet sted. Og det er hun jo også.

Hvordan kom Klassekampen på å intervjue akkurat henne, vil hun vite.

Skuespilleren Geddy Aniksdal har blå tatoveringer på hendene og oppover armene. Hun er brunbarket og har brunsvarte, direkte, øyne. En slitt herrehatt henger ned i panna. Hun kommer rett fra et plantesalg i nabolaget. Nå sitter vi ved et langbord i bakhagen ved det lille, hvite sørlandshuset hennes i Porsgrunn. Det er sjelden man ser så mange stoler i en hage. Her er det plass til mange, et hus for flere enn den nærmeste familien.

Porsgrunn internasjonale teaterfestival går mot slutten, en av de siste forestillingene som spilles er «Memoria» av det internasjonalt anerkjente Odinteateret oppe i Østre Porsgrunn kapell et steinkast unna huset der hun bor.

– I morgen er det middag for alle de frivillige. Plutselig har det blitt en bra ting å sette på CV-en at man er med på dugnad. En jente som jobbet for oss sa det. For ti år siden hørte jeg aldri det.

På en platting nedenfor sitter barn og barnebarn og spiser is og småprater i den bakende varmen. Spikret opp på husveggen er et overdimensjonert svart-hvitt-fotografi av et elegant par, et guttebarn og en hund. Høyst sannsynlig Aniksdals mann, skuespilleren Lars Vik, og forfattermammaen Bjørg. Besteborgerlig sjarm langt fra Aniksdals barndom i industribyen Årdal i Sogn.

Aniksdal kom til Porsgrunn tidlig på 1980-tallet. Hun skulle på et teaterkurs i ti dager, og har blitt. Grenland Friteater startet opp i 1976. Aniksdal ble med i 1981. I dag er hun en av medeierne.

– Det er jo en skjebnens ironi at jeg flyttet fra en liten industriplass til en litt større. Jeg som skulle ut i verden. Det var ikke sånn jeg så for meg at livet skulle bli. Men nå er livet sånn, da.

Provoserende kjønnsroller

Med langt mørkt hår og utvasket sognedialekt har hun ofte blitt tatt for å være fra utlandet. På den lokale puben får hun stadig komplimenter for hvor god hun er blitt i norsk. I barnehagen til ungene spurte de andre barna: «Hvilket land kommer du fra»?

Aniksdal har alltid holdt på dialekten, eller nesten alltid. Da Grenland Friteater holdt på med en forestilling om Kristiania-bohemen, oversatte hun tekstene til sogning. Men tett på premieren sa regissøren Tor Arne Ursin: «Du skal snakke bokmål du, Geddy!» Da frøs det i henne. Hun kjente seg mindre, som om hun var påført et handikap.

Aniksdal har en lang teaterkarriere bak seg. Mange av rollene har vært menn. Det var når hun spilte mann i stykket «Harde Tak», basert på Kjartan Fløgstads bok «Fyr og flamme», at hun oppdaget det – hun sto breibeint og følte at hun kunne vært faren sin eller en av brødrene. Det var et fint sted å være. Hun hadde spilt mann tidligere også, som høygravid ble det en fin ølmage.

«Å kløyve en kubbe er enklere enn å sy korssting»

— GEDDY ANIKSDAL

– Jeg tiltrekkes av det maskuline. Jeg blir provosert av lyseblått og rosa, at markedskreftene deler oss opp i kjønn på den måten. Mannsrollen er en mer naturlig plass, albuerommet er større, det passer meg bedre. Jeg sitter heller med beina ut til sidene enn i kryss. Jeg tror jeg alltid har hatt det med meg. Moren min synes alltid jeg oppførte meg som en gutt.

Aniksdal åpner en liten boks med øl i den bakende varmen. Borte ved gjerdet står en bærbusk med blå netting over. Det er orden rundt henne.

– Jeg synes alltid det var irriterende at jentene skulle være inne, at jeg ikke fikk hogge ved. Å kløyve en kubbe er enklere enn å sy korssting. For meg er det det.

Ville ut

Hjemme i Årdal var moren vaskedame, faren jobbet på Verket.

– De to greide å få til utrolig mye. De betalte ned huset og oppdro fem unger. Alle flyttet ut, ingen ble værende i Årdal.

– Hva synes foreldrene dine om det?

– Foreldrene mine var på en måte veldig radikale. Det som var viktig for dem, var at man ikke skulle legge samfunnet til byrde. Vi barna kunne gjøre hva vi ville som voksne. Å stå på egne bein var det viktige.

Det ble tidlig klart for henne at hun skulle videre, bort fra det lille stedet. Aniksdal ler.

– Jeg vet ikke om du kan skrive dette, men vi sa: «Pul aldri en Årdøl hvis du vil komme deg vekk herfra.»

GEDDY ANIKSDAL

    • Alder: 62 år. Sivilstand: Gift, to barn, fire barnebarn.
    • Hvor er du i livet? Nå er jeg i sekstiårene, og da blir man mer dødsbevisst. Midt i gleden over barn og barnebarn mister man de eldre. Det er ikke en selvfølge at alle er friske, folk dør rundt oss, og vi tenker mer på døden. Oppi alt det vakre ligger muligheten for at alt kan bli tatt ifra deg. Man håper bare at helsa holder.

PÅ SPARKET

  • – Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
  • – Naja Maria Aidts «Hvis døden har tatt noe fra deg så gi det tilbake». Sønnen hennes døde brått, og boka handler om å gjenerobre ordene. Det er så mange referanser til andre forfattere som også har skrevet om sorg, man får så lyst til å lese videre. Jeg brukte de tre første dagene av en ferie til å lese den, og mannen min sa «skal du virkelig sitte de tre første dagene av ferien og grine?» Jeg kunne gjerne jobbet som leser, hvis det var et yrke.
  • – Hva er favorittfilmen?
  • – «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri». Frances McDormand smiler kanskje en kvart gang i løpet av filmen. Det er så fint å se en skuespiller være så langt fra Hollywood. Her er det også en kvinneskikkelse som tar tak i tragedien som har rammet henne. Det er ikke bare en svart-hvitt-framstilling heller. Dama er ikke bare en helt.
  • – Hvilken musikk lytter du til?
  • – Jeg hører mye på radio og lytter til musikk etter hvilken sinnsstemning jeg er i. Jeg er veldig glad i Bob Marley og hører på ukjente opptak av låter før de ble ferdig innspilt.

Det kommer et alvorlig drag over ansiktet.

– Jeg ble skremt av å se hvor kort vei det var mellom det å være ung og fri, og så plutselig bli med barn og kjøpe hus og få jobb på Verket. Jeg var veldig redd for å bli etablert. Jeg ville ut. Jeg visste alt det jeg ikke ville, men ikke hva jeg ville.

Eksotiske sjømenn

I Oslo gikk hun på voksengym, spilte gateteater og bodde i kollektiv. På gymnaset i Hegdehaugsveien var Aniksdal like sjelden som de jamaikanske sjømennene søsteren og hun hadde truffet nede på kaia i Årdal en sommerdag mange år tidligere. Aniksdal beskriver hendelsen i teksten «Omvegen hjem. Språk-teater-klassemedvit.» Hun og søsteren syntes sjømennene var så eksotiske at de ville ta dem med seg hjem og vise dem fram til mamma og pappa. Vel hjemme ropte de at foreldrene måtte komme ned trappa for å se. Ved siden av småjentene sto de to gastene andpustne etter å ha løpt opp alle bakkene. Jentene sa: «sjao papan, sjao mamma, me fann to negra, er dei ikkje fine? Kan me få ha dei med oss inn pao peisestovao? Kan me fao skjeva med speilegg og iskald melk?»

Gjestene ble invitert inn. Moren og faren var ikke så lette å målbinde. Det ble egg og brødskrive på alle inne i peisestua. Faren var til sjøs med M/S Talabot. Av og til sa han: «Wilhelmsen, Wilhelmsen black and blue. Nothing to eat, plenty to do.»

Blant de radikale unge i 1970- tallets Oslo var klassebakgrunnen hennes helt riktig, og det var flott å snakke dialekt. Man kunne bli påspandert både dram og øl bare ved å nevne det.

Blir ikke pensjonist

– Jeg er ikke så glad i smale, trange rom, jeg trives best på friland.

– Er det i teatersammenheng dette er viktig?

– Nei, det er nok mest en metafor for livet mitt dette.

– Går det an å pensjonere seg i dette yrket?

– Jeg kommer nok ikke til å gjøre det. På et eller annet vis er jeg «på» hele tida. Det er godt å slappe av. Lese, tenke. Jeg tror ikke på det med å slutte med ting.

«Det beste med teater er den kalde ølen etterpå»

— GEDDY ANIKSDAL

Hun ser bort på de andre som sitter lenger bort i hagen.

– En kan jo legge inn et lavere gir, eller kanskje bare begynne å bruke giret. Noen sa til meg at når man blir eldre, da må man bare si ja til alt.

Hun rister på hodet.

– Det kan jeg ikke. Det blir for mye. Men kanskje det er når man blir enda eldre?

– Kan du noen ganger bli lei av å spille en forestilling?

Aniksdal trekker på skuldrene.

– Moren min, hun ble jo for eksempel så trøtt av å lage middag dag etter dag til alle, og syntes det var vanskelig å finne på noe å lage. Men det ble jo mat på bordet uansett, hver eneste dag.

Georg Johannesen

Aniksdal har jobbet lenge med Georg Johannessen sine tekster. I forestillingen «Flyktningens 7 songar», med tekster fra boka «Tu Fu» som Johannesen oversatte til norsk, spiller hun en gammel kinesisk vismann og en yngre kriger. Johannesen sa til henne at han var opptatt av upopulære temaer. Eldre framfor ungdom, krig framfor fred, sorg framfor glede, vennskap framfor kjærlighet. Hun husker godt den første gangen Johannesen besøkte Grenland Friteater. Mot slutten leste han opp diktet «Min gamle mor», som han kalte en marxistisk regle for voksne barn.

«Kan de lese litt høyere, jeg kan ikke høre hva De sier», sa en fin mann i salen. Da bøyde Georg Johannesen seg fram og satte øynene i ham, noe man ifølge Aniksdal ikke kom upåvirket fra, og sa: «Om du ikke kan høre hva jeg sier, så er det på grunn av indre motstand!»

Det beste med teater er den kalde ølen etterpå, har Aniksdal sagt ved ulike anledninger.

– Hva mener du med det?

– Slik jeg er oppdratt, så må det jobbes først. Ølen står der som en iskald belønning hvis du har jobbet hardt. Og den er vel ikke like god den ølen, om du ikke virkelig har gjort ditt beste?